Trenger bedre ordninger for pårørende

Kronikk av Anita Vatland, generalsekretær i Pårørendealliansen, Jan Davidsen, leder i Pensjonistforbundet, Ingrid Stenstadvold Ross, generalsekretær i Kreftforeningen, Bo Gleditsch, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen, Monica Tangen, leder i Handikappede Barns Foreldreforening og Kristin Ruud, generalsekretær i Norges Parkinsonforbund.

Kronikken er også publisert i Dagsavisen.

En stor samfunnsgruppe

Yrkesaktive pårørende bærer et omsorgsansvar samfunnet er helt avhengig av. Likevel mangler de reelle ordninger når omsorg kolliderer med jobb. Det er på tide å få legitimt omsorgsfravær ut av sykefraværet og inn i ordninger folk kan bruke med rak rygg.

Dette handler ikke om noen få familier eller enkeltstående hendelser. Det handler om en stor gruppe mennesker som hver dag forsøker å stå i jobb samtidig som de tar omfattende ansvar for en syk ektefelle, en voksen sønn eller datter, en mor eller far med demens, eller andre nære som trenger hjelp.

Blir stående i en blindsone

De hjelper dem gjennom møter og kontroller, følger til timeavtaler, og håndterer kontakt med det offentlige. De stiller opp hjemme når kommunen avlyser et tilbud eller en nærstående plutselig trenger tilsyn og støtte. Dette er ikke unntak. Det er hverdagen for svært mange.

Dette kan ikke løses med velvilje alene eller individuell tilpasning fra en forståelsesfull leder. Det er en arbeidslivsutfordring som må møtes politisk. Når 800.000 voksne i Norge er pårørende, og rundt 70 prosent av dem er yrkesaktive, sier det seg selv at dette ikke er et lite fenomen. Likevel er mange uten rettigheter som står i forhold til ansvaret de faktisk tar.

Ikke bærekraftig

For mange yrkesaktive pårørende passer omsorgsansvaret rett og slett ikke inn i arbeidslivets ordninger. Noen tar ulønnet fri. Noen bruker opp velferdsdagene sine. Andre ber om fleksibilitet de ikke alltid får. Altfor mange ser seg nødt til å bruke egenmelding eller sykefravær for å sikre inntekt når omsorgsansvaret kolliderer med arbeidsdagen.

Dette handler ikke om sykdom hos arbeidstakeren. Likevel er det altfor ofte sykefraværet som blir ventilen når andre ordninger er for svake, for smale eller ikke finnes. For kjærlighet betaler ikke regninger.

Det er ikke ryddig. Det er ikke bærekraftig. Og det er ikke ærlig i debatten om fravær i arbeidslivet.

Derfor må vi få dette fraværet ut av sykefraværet og inn i egnede, legitime ordninger for yrkesaktive pårørende. Folk skal ikke måtte påberope seg sykdom for å kunne ta ansvar for sine nærmeste.

Handler om likestilling

Omsorgsansvar er ikke bare en privatsak. Det er også en likestillingssak.

Når det blir vanskelig å stå i jobb, jobbe fullt og beholde både helse og inntekt fordi omsorgsansvaret ikke anerkjennes i arbeidslivet, er det et strukturelt problem. Altfor ofte er det kvinner som tar den største belastningen. De justerer arbeidstiden, går ned i stilling, takker nei til muligheter eller strekker seg for langt for å få hverdagen til å gå rundt.

Slik kan vi ikke ha det.

Det vi ber om, er ikke luksusordninger. Vi ber om at regjeringen følger opp det den selv lovet i Hurdalsplattformen. I valgkampen i fjor kom også helseminister Jan Christian Vestre med et løfte. Vi ber nå om en reell gjennomgang av ordningene som finnes i dag, og om like løsninger som gjør det mulig å være både en ansvarlig arbeidstaker og en ansvarlig pårørende.

Omsorg for voksne nærstående er, og vil bli, en reell del av livet for svært mange nå og i fremtiden. Da må det møtes med politikk og løsninger– ikke bare varme ord.

Kombinere jobb og omsorg

På slutten av 2023 ba Stortinget regjeringen gjennomgå og forbedre regelverket for pårørendes permisjonsmuligheter i arbeidslivet. Målet var klart: Det skulle bli lettere å kombinere jobb og omsorg uten å falle ut av arbeid eller få økonomiske problemer.

Det var et viktig oppdrag. Likevel forsøkte regjeringen å kvittere det ut, uten å gjøre det nødvendige arbeidet. Blant annet viste de til forskning, som igjen viste seg å være mangelfull.

Dermed er vi fortsatt der at mange yrkesaktive pårørende blir stående i en blindsone mellom arbeidsliv og omsorgsansvar. Det er ikke godt nok.

Trenger ikke flere festtaler

Hvis regjeringen mener alvor med at flere skal stå i arbeid, at familier skal få lavere belastning og at likestillingen skal styrkes, kan den ikke fortsette å skyve dette foran seg.

Nå må regjeringen invitere til et møte med oss som kjenner denne virkeligheten best: pasient- og pårørendeorganisasjoner, partene i arbeidslivet og andre relevante aktører. Vi må sette oss ned og legge fram hva som faktisk trengs.

Ikke om noen år. Ikke etter enda en runde med gode intensjoner og såkalt medvirkning. Men nå.

For løsningene finnes. Men da må regjeringen være villig til å gjøre løfter om til rettigheter.

Yrkesaktive pårørende trenger ikke flere festtaler. De trenger ordninger de faktisk kan bruke. De trenger legitime løsninger for legitimt fravær og som sikrer dem inntekt. Og de trenger et arbeidsliv der de kan stå oppreist i begge roller – både som arbeidstaker og som pårørende.

Legitimt omsorgsfravær hører ikke hjemme i sykefraværet. Det hører hjemme i et ryddig, rettferdig og framtidsrettet arbeidsliv.

Nå må regjeringen levere.