Pensjonistforbundet

Pensjonisten nr 4 - 2025

– Alt begynte med at jeg så «Demenskoret «på NRK. Jeg tror serien gjorde et veldig sterkt inntrykk på alle som så den, sier Rannveig Johansen. 

I dag er hun er kunderådgiver i Lillesands Sparebank, men da «Demenskoret» trollbandt det norske TV-publikum, satt Rannveig i skranken.  

– Jeg var den første personen folk møtte når de kom inn i banken, og dermed kom jeg i kontakt med veldig mange av de eldre som bor i byen. Vi har hatt en del tilfeller av kunder som helt åpenbart har demens. Demens kan være komplisert både for bank, bankkunde og pårørende. Dermed begynte jeg å tenke på hvordan vi kunne bli en bedre bank for nettopp denne kundegruppen. 

Johansen sparket ballen videre til banksjef Anne-Grethe Knudsen, som umiddelbart tente på idéen. Hun utfordret Lillesand kommune til å bli med på å skape et demensvennlig samfunn, i regi av Nasjonalforeningen for folkehelse. 

– Det førte til at kommunen valgte å bli sertifisert som demensvennlig, sier banksjefen, og legger til at flere lokale servicebedrifter etter hvert også har sendt ansatte på demensvennlig-kurs. Her lærer deltakerne om sykdommen og hvordan de kan møte personer med demens på en god måte. Det handler blant annet om å gi folk tid og ro og unngå forstyrrelser.

FORUTSEENDE. Å være pårørende til en person med demens, er tøft nok. Men siden Berit har alle papirene i orden spiller i hvert fall banken på lag med henne. 

**Tok grep i tide.** – Hos oss har det alltid vært jeg som har tatt hånd om økonomien, sier «Berit». Hun er gift med «Egil», som har demens, og hun har sagt seg villig til å stille opp mot å være anonym. 

De er et typisk ektepar, godt oppi pensjonsalderen. Men på ett punkt skiller de seg fra mange andre: Berit og Egil sørget for å ha disposisjonsrett, fremtidsfullmakt og testamente på stell før Egil ble rammet av sykdommen. 

– Hadde de kommet inn for å ordne disposisjonsrett og fremtidsfullmakt i dag, ville ting vært langt mer komplisert, antagelig umulig, sier rådgiver Jakob Edelsteen Gaustad i Lillesands Sparebank. 

Uten de rette papirene på stell ville Berit, i påvente av en utnevnt verge, blitt møtt av en byråkratimølle hver gang hun skal betale regninger. 

– Hovedkontoen sto i hans navn, men heldigvis sa banken til meg at jeg måtte ha disposisjonsrett på kontoen. De påpekte at jeg ville få store problemer om noe uforutsett skulle skje med Egil. Det var han som hadde hovedinntekten, og slik har det også vært etter vi ble pensjonister. Jeg er minstepensjonist, mens han har en god pensjon. Siden jeg har disposisjon på hovedkontoen og fremtidsfullmakt, kan jeg ordne opp i det økonomiske. 

**Fortsatt tabu.** Berit opplever at det er få andre på samme alder som har tatt de grepene hun og mannen tok i god tid før han ble rammet av demens. 

– Når jeg snakker med jevnaldrende, er det ikke mange som har ordnet med disposisjonsrett og fremtidsfullmakt slik vi har gjort. Selv her som banken legger veldig til rette for det. 

Hun tror mange gruer seg til å ta den praten, men Berit opplever en trygghet i at alt er i orden: 

– Om noe skjer med meg, vet både hjemmehjelpen og barna hva som skal skje. Og jeg vet Egil vil bli godt ivaretatt.

I rådgiverjobben treffer Gaustad mange som ikke er like forutseende som Berit og Egil. Nylig hadde han et ektepar i 90-årene inne på kontoret. 

– Begge fikk pensjonen inn på mannens konto, og de hadde ett bankkort. Det kortet sto i mannens navn. Om det hadde skjedd noe med ham ville kona ikke bare sittet uten hans inntekt, men også uten sin egen – for den ville vært låst på mannens konto. De hadde rett og slett ikke tenkt så mye på det, sier Gaustad, som tror dette er situasjonen for mange.

SERTIFISERT. Når du kommer inn i Lillesands Sparebank ser du et kursdiplom og klistremerker som forteller at banken er demensvennlig. 

**Frykter umyndiggjøring.** Inndratt bankID er et velkjent problem som skaper betydelig frustrasjon hos pårørende til personer med demens. 

– Som utsteder av bankID må vi kunne gå god for at innehaverne kan klare å bruke den selv. Der vi ser at kunden ikke klarer å finne ut av passord, eller legge det inn på riktig sted, er vi faktisk pålagt å stenge deres bankID. Det er for å ivareta brukeren slik at de ikke enkelt kan utsettes for svindel, sier Gaustad. 

Dersom disposisjonsrett og fremtidsfullmakter er på stell, blir det langt enklere for pårørende å hjelpe til. Likevel opplever Gaustad at mange blir skeptiske når han tar opp temaet. 

– Noen vet ikke hva en fremtidsfullmakt er, og andre er redd den kan tre i kraft før de faktisk er enige om at den bør det. De vegrer seg av frykt for at noen plutselig kan umyndiggjøre dem så de mister kontrollen mot sin vilje. 

Han understreker at dette er en trygg prosess. En fremtidsfullmakt skal innom flere instanser før den trer i kraft. 

– Du må ha attest fra lege, og deretter skal saken videre til Statsforvalteren for endelig stadfesting, sier han.

«Om noe skjer med meg, vet både hjemmehjelpen og barna hva som skal skje. Og jeg vet Egil vil bli godt ivaretatt.»

Når det kommer til disposisjonsrett på konto, anbefaler Gaustad at den gis til en eller flere som kunden stoler på. Dersom den gis til barna, velger mange gi disposisjonsrett til alle barna, slik at det blir mer transparent. 

**Kundebehandling.** Ved mistanke om demens kan Statsforvalteren varsles anonymt, men banker har streng taushetsplikt. Selv om rådgiverne har velbegrunnede mistanker, kan de ikke uten videre varsle. 

– Det vi imidlertid kan være gode på, er å gjøre ting enklere for kunden. Noen ganger skal det ikke mer til enn det å sørge for at omgivelsene er rolige, og ikke byr på alt for mye stimuli på en gang. Kunder vi tenker kanskje kan ha demens tar vi gjerne med bort fra fellesområdet, til et mer skjermet sted der de får satt seg ned og får litt tid til å summe seg, sier Rannveig Johansen. 

Hun understreker at det aldri er ett fasitsvar på hva som kan gjøres, men kunnskapsløftet blant de ansatte gjør det mye enklere å ta gode vurderinger i hvert enkelt tilfelle.  

– Der det ikke foreligger noen diagnose, men vi kanskje lurer på om kunden er i risikosonen, spør vi gjerne om de kan ha med en pårørende i neste kundemøte. Men vi forsøker alltid å ta opp denne type ting med folk på et tidlig tidspunkt, før de plutselig har en demensdiagnose og det er egentlig for sent å ta grep.

Kan inndra bankID

«Demenskoret» gir gjenklang i banken  

**TEKST:** BJØRNHILD FJELD

**FOTO:** TORE FJELD

Med velpleide, gråhårede frisyrer, smal figur og ganske lik klesstil – er det ikke så rart at noen tror Karin Enderud (77) og Grethe Slettvoll (80) er søstre – men de er altså et ektepar. 

Men de var ikke så like da de møttes – verken av utseende eller livserfaringer. 

– Jeg var gift med en mann i 23 år, helt til jeg fant ut at det var noe annet som var riktig for meg, forteller Grethe.

**Ikke hørt om lesbiske.** Da hun var ung på 1950- og 1960-tallet var homofili et ikke-tema, det var til og med forbudt ved lov. Hun hadde hørt snakk om mannlige homofile, som ble kalt «sopere», men at damer kunne være sammen med damer, hadde hun aldri hørt om.

Derfor gjorde Grethe som de fleste andre jenter på den tiden – giftet seg tidlig, fikk tre barn og levde et tradisjonelt familieliv. Men det var hele tiden noe som ikke stemte helt.

Hadde hun vokst opp i dag, tror Grethe at hun hadde funnet ut av legningen sin tidligere. 

– Jeg husker jeg gikk på kino, og venninnene mine var så opptatt av de kjekke, mannlige skuespillerne. Jeg var derimot helt betatt av de utrolig pene damene på lerretet, forteller hun.

Karin sier at hun for alvor ble klar over at hun var lesbisk da hun var 19-20 år gammel.

– Jeg hadde «fake» guttekjæreste, for de andre venninnene mine hadde jo kjærester, og jeg ville ikke skille meg ut. Men jeg fikk etter hvert jentekjærester, først i skjul og deretter åpent. Da jeg var 27 år gammel, fortalte jeg foreldrene mine om det, at jeg var lesbisk. De var liberale og støttende, men moren min synes likevel noe var vanskelig. «Skal jeg ikke få barnebarn», spurte hun. 

Barnebarn skulle det imidlertid bli, om ikke på den måten Karins mor hadde sett for seg. 

**Fra skilsmisse til homo-kor.** På begynnelsen av 1990-tallet jobbet Grethe som lærer, og møtte en kollega som fortalte at hun levde litt utradisjonelt. Hun bodde nemlig sammen med en annen kvinne, og de hadde et barn. «Dette må jeg høre mer om», tenkte Grethe.

Og for å gjøre en lang historie kort, flyttet Grethe ut fra ektemannen og kom ut som lesbisk, i en alder av langt over 40. 

– Skilsmisser er aldri enkle. Men i samtalen med min eksmann, var vi enige om at den siste brikken i puslespillet endelig hadde falt på plass, forteller hun.

Neste steg ble da å finne en kvinne hun kunne dele livet med. Men hvor skulle hun finne henne?

– Jeg så ikke for meg at jeg skulle gå på byen for å møte noen. Men så fikk jeg tips om å begynne i Homofonien, som er et kor for homofile og lesbiske, sier Grethe.

«Jeg hadde «fake» guttekjæreste, for de andre venninnene mine hadde jo kjærester, og jeg ville ikke skille meg ut. »

Grethe var kjempenervøs da hun troppet opp på øving første gang. Hva skulle hun ha på seg? Hun hadde bodd i det som ofte kalles «et møblert hjem», og var vant med å gå i pelskåpe og pene drakter. 

I koret sang også barnevernspedagogen Karin, som var «raddis». Første gang de møttes, gikk hun kledd i en svart skinnbukse.

«Hva er dette for et sted», husker jeg at jeg tenkte, sier Grethe.

Men det viste seg raskt at de to hadde mer til felles enn det kunne se ut ved første øyekast. De var begge sopraner og sto ved siden av hverandre, og ble «avslørt» av bassene som sto bak dem. 

De pene draktene og skinnbuksene forsvant ganske raskt, og Grethe og Karin ble et nyforelsket par. Karin kom stadig på besøk i leiligheten på Røa, der Grethe bodde med sin sønn som da var elleve-tolv år gammel. 

– Jeg er selv skilsmissebarn, og ville at vi skulle bruke litt tid på å bli godt kjent. Men så spurte sønnen «Du er jo så mye her, hvorfor flytter du ikke bare inn», forteller Karin.

**Holdninger består.** Hun var i mange år aktiv i homobevegelsen, og jobbet blant annet med å få gjennomslag for partnerskapsloven som ble vedtatt i 1993. Karin og Grethe giftet seg i 1996, med stort bryllup.

– Det er ikke så mye som gjenstår av lover og formelle rettigheter. Men det mangler fortsatt mye når det gjelder holdninger. Jeg føler at historien gjentar seg på nytt og på nytt, og det er utrolig hva folk kan få seg til å skrive på nettet, sier Karin. 

– Etter terrorangrepet (på London pub, red. anm.) er jeg blitt mer redd for å delta i Pride, for eksempel. Det er synd, sier Grethe.  

Og selv om unge i dag er mer opplyste og vet mer om hva det betyr å være skeiv, tror hun ikke at det nødvendigvis er lettere å stå frem som homofil i dag.

– Jeg tror ungdomstiden er vanskelig uansett. Da vil du ikke skille deg ut, og det er ekstremt viktig hva venner mener. 

Karin mener det er lurt å alliere seg med noen du kan snakke med, for eksempel en lærer eller helsesøster.

– Det er viktig å snakke med noen om hvordan du har det, ikke bare gå og gruble for deg selv, råder hun, og det er kanskje råd lesere av Pensjonisten kan gi videre til sine barnebarn?

For Karin og Grethe er ungdomstiden et tilbakelagt kapittel, men de er stadig omgitt av ungdommer.

– For meg som gjerne ville hatt egne barn, var det en skikkelig bonus at Grethe hadde tre barn, og etter hvert ni barnebarn. Det er _våre_ barnebarn, og jeg er «Beste-Karin».

**Snudde rundt år 2000.** Som nevnt er det mange som tror Karin og Grethe er søstre, eller til og med tvillinger, uten at de tar seg nær av det.

– Det tar vi som en fin anledning til å fortelle hvem vi er, sier Karin.

De opplever sjelden eller aldri at noen «rygger tilbake» av den grunn.

– Som aldrende, lesbiske, gifte damer, lever vi et aktivt og åpent liv med støttende familie og gode venner rundt oss.

_– Når vil dere si at det ble allment akseptert å være homofil og lesbisk?_

– Mot slutten av 1990-tallet, rundt årtusenskiftet. Da ble det noe som «folk flest» aksepterte, mener Karin.

De har likevel ikke problemer med å skjønne at noen kan gå i skjul i noen sammenhenger. For noen år siden hadde Grethe en hjertesvikt, og var på rehabiliteringsopphold på Feiring-klinikken.

– Da var jeg skjult. Det var noen menn der som åpenbart synes det var veldig morsomt å fortelle homo-vitser, så da orket jeg ikke å si noe, forteller hun.

FARGERIKE. Odd B. Hauge og Amund Aasgård  liker farger både på klær, i huset og ikke minst hagen. Katten Selma er en del av familien. 

ekteparet ÅAmund og Odd i sitt fargerike hus med katt på armen

På Hamar treffer Pensjonisten et annet lykkelig par. Amund Aasgård (75) og Odd B. Hauge (68) har vært kjærester i 31 år, og gift i 22 av dem.  I alle disse årene har paret bodd i et lite og veldig koselig trehus, omkranset av en hage som gjør at forbipasserende gjerne strekker hals for å beundre de flotte rosene. I mange år holdt de hagevandringer som samlet hundrevis av tilreisende, og de har også vist frem hagen sin på NRK. 

I «det sivile» har de begge jobbet i helsevesenet fram til de gikk av med pensjon, Odd som vernepleier og Amund som anestesisykepleier.

**Møttes på sankthansaften.** «Vi stiller opp og byr på livet», var svaret da journalisten spurte om Odd og Amund kunne tenke seg å bli intervjuet av Pensjonisten. 

De husker godt hvor de møttes for første gang: Det var på en fest på Rodeløkka i Oslo, sankthansaften 1994. Dagen etter møtte Amund opp i Odds kolonihage, og siden gikk det slag i slag. 

– For meg har det aldri vært noe problem å være homofil. Jeg brukte litt tid på å komme ut, var vel 26-27 år gammel, og da viste det seg at stort sett hele slekta hadde skjønt det for lenge siden. Men jeg fikk aldri høre noe negativt, verken av familien eller på jobben, sier Amund. 

Han mistet faren da han var tolv år gammel, og hadde et nært og godt forhold til sin mor. 

– Mora mi var ei veldig bra dame. Hun var ikke bare mor, hun var også en kamerat. Da jeg fortalte om Odd, ble hun så glad. «Nå har jeg to sønner», sa hun.

 TOMATSTIKLINGER. Odd B. Hauge og Amund Aasgård har veldig mye moro sammen, og de har en sterk hageinteresse til felles. 

Amund og Odd steller tomatstiklingene sine

**Flyttet tidlig.** For Odd var det ganske annerledes. Foreldrene var strenge, og nåløyet trangt for hva som var regnet som «normalt». Da var det ikke lett å være en ung gutt som følte seg annerledes.

– Jeg vokste opp i en svært religiøs familie. Jeg hadde knapt hørt om homofili, visste ikke hva det var, annet enn at det var noe syndig, forteller Odd.

Han flyttet hjemmefra så fort som mulig, først på folkehøgskole som 16-åring, senere til Oslo. Han oppdaget at «verden utenfor» ikke var like sneversynt som det miljøet han hadde vokst opp i. 

– Jeg husker jeg gikk fram og tilbake utenfor utestedet Metropol, og lurte på om jeg skulle tørre å gå inn, forteller han.

Etter hvert overvant han frykten, fant et miljø og ble aktiv i homobevegelsen og en del av redaksjonen i tidsskriftet Løvetann. I storbyen kunne han leve livet sitt i fred, uten frykt for hva folk på hjemstedet skulle mene om det. 

Men en gang skulle NRK Dagsrevyen ha et innslag, og Odd ble vist på skjermen for hele Norge, lett gjenkjennelig med sitt krøllete hår. 

Etter dette hadde han en god prat med sin bror, som hadde sett innslaget.

– Broren min og hele hans familie ble mine mest trofaste støttespillere, forteller Odd.

Han reiste av og til hjem til mor i Lofoten, men opplevde aldri at hun myknet. Selv etter mange år, var Odds homofile legning et ikke-tema. 

– Jeg synes lenge at motstanden fra mor var ganske plagsom. Men så kom jeg omsider fram til, at «det er jo ikke jeg som har et problem, det er hun». Da ble det litt lettere å leve med, sier Odd.

**Åpne armer.** Etter det første møtet i Oslo, ble Odd og Amund raskt et par, og Odd reiste hver helg på besøk til Amund i det koselige huset i Hamar. Og plutselig ble det en ledig jobb som Odd kunne søke på, i nettopp Hamar.

_– Så da kunne dere flytte sammen?_

– Det kunne vi gjerne ha gjort, men det gikk nok litt fort for Odd. Så han leide seg en leilighet. Men det ble jo for dumt. «Hvorfor flytter dere ikke bare sammen», sa mora mi, forteller Amund. 

I dag er de gift og har «alt på stell», med katten Selma og felles interesse for hage, strikking og baking. 

– Jeg ser jo at vi kan huke av for en del stereotypier om homofile menn, humrer Odd.

Samtidig mener han det var veldig fint å ha en felles arena utenom det at de er homser. I Hamar er de godt kjent som «paret med den fine hagen». 

– Helt fra starten av har vi bare fått positive tilbakemeldinger, både fra naboer og andre. Vi har aldri opplevd hets eller andre negative reaksjoner. Men vi har ikke ropt så høyt, og har ikke behov for å stå på barrikadene, sier han.

Samtidig er de begge opptatt av at alle mennesker skal ha like rettigheter, og det er fortsatt en del igjen når det gjelder holdninger.

De har gått i Pride, og synes det er viktig å støtte «sine» – ikke minst ungdommer som skal «finne seg selv». Kan de være forbilder for yngre, homofile menn? Ja, det har de fått høre at de er.

Fra et liv i skjul til stolt og fri

– Avtalen gir deg flere valgmuligheter på ulike juridiske tjenester, slik at du kan velge det som passer best for deg og din situasjon, sier Miriam Sandem, som er ansvarlig for medlemsfordeler i Pensjonistforbundet.

## Juridiske kontrakter

Mange av Pensjonistforbundets medlemmer trenger å skrive ulike juridiske kontrakter, som for eksempel fremtidsfullmakt og testament. Vi har derfor i tillegg fremforhandlet fastpriser på dette.

Er du god digitalt, har vi også fått laget digitale kontrakter du kan bruke. Her kan du selv fylle ut digitalt, og få en juridisk gjennomgang av advokat i etterkant, for å sikre at alt er juridisk korrekt.

Valget er ditt.

## Prisoversikt

**Juridisk bistand**

*   Første 30 minutters samtale med advokat/fullmektig er gratis
*   Deretter timespris kroner 2.019,- inkludert mva.

**Tilgang til digitale kontrakter/»selvbetjening» til fastpris**

*   Fremtidsfullmakt, kroner 1.599,-
*   Samboerkontrakt, kroner 939,-
*   Testament, kroner 2.149,-

Alle priser er inkludert mva. og inkluderer juridisk gjennomgang av dokumentet i etterkant.

**Fastpris på kontrakter med veiledning fra advokat**

*   Fremtidsfullmakt enkel og gjensidig, en pris for både medlem og for ektefelle, kroner 4.850,-
*   Enkelt testament, kroner 6.500,- (se mer info under)
*   Enkelt gjensidig og felles testament, kroner 7.500,-
*   Samboerkontrakt, kroner 6.500,-
*   Ektepakt, kroner 6.500 ,-
*   Enkel samboerkontrakt og felles testament, kroner 11.600,-
*   Enkel ektepakt og felles testament, kroner 11.600,-
*   Enkelt testament og fremtidsfullmakt NOK 11.200,-

Alle priser er inkludert mva.

[Les mer om tilbudet.](https://www.pensjonistforbundet.no/om-pensjonistforbundet/medlemsfordeler/legal24-advokatfirma)

Ny medlemsfordel: Juridisk hjelp til fast lav pris

– Utfordringene eldre står i, krever mer målrettet innsats. Vi hadde håpet på noen justeringer i revidert budsjett. I statsbudsjettet for 2026 forventer vi et tydelig løft for eldre og en sterkere sosial profil, sier forbundsleder Jan Davidsen. 

## 1,1 milliarder til kommunene

Kommunene får 1,1 milliarder kroner i økte frie inntekter. Det kommer på toppen av det opprinnelige forslaget fra regjeringen, og er et nødvendig bidrag etter flere år med underfinansiering og økende oppgaver. 

– Det er svært viktig at kommunene har handlingsrom. Det er i kommunene vi bor og mottar tjenester. Vi forventer at dette kommer eldre til gode, særlig i tjenester som bidrar til at flere kan bo trygt hjemme. Kommunene må gis rom til å prioritere boliger, forebygging og helsetjenester for eldre. Dette er en nøkkel for å lykkes med Bo trygt hjemme-reformen, sier Davidsen. 

## Savner et løft

– Vi hadde håpet på et økonomisk løft for minstepensjonistene. Mange lever under fattigdomsgrensen, og dyrtiden rammer de som har minst hardest. Bostøtten forblir den samme, og ingen andre økonomiske ytelser endres i revidert budsjett. Budsjettforliket burde ha benyttet anledningen til å gi minstepensjonistene et kronetillegg, og forsterket den sosiale profilen for de eldre, sier Davidsen.

Revidert nasjonalbudsjett 2025: Eldre må prioriteres høyere

_Av Jan Davidsen, leder av Pensjonistforbundet og Wenche Malmedal, leder av Pensjonistforbundets sentrale helseutvalg_

Tenk deg at du er avhengig av andre for å klare deg i hverdagen. At du er syk, sårbar eller har demens. Tenk deg så at den som skal hjelpe deg – en nær pårørende, en pleier eller en nabo – i stedet krenker deg. Overser dine behov. Roper. Truer. Slår. Lar være å gi deg mat eller medisiner. Og at du ikke tør å si fra, fordi du er redd for å miste den eneste hjelpen du har.

Dette er virkeligheten for mange eldre i Norge i dag.

15\. juni markeres den internasjonale dagen mot vold og overgrep mot eldre (WEAAD). Dagen er etablert av FN for å rette oppmerksomhet mot et problem som altfor lenge har vært skjult og fortiet – også i vårt samfunn. Vold og overgrep rammer ikke bare barn og unge. Eldre mennesker – mange av dem syke, ensomme og avhengige av andres hjelp – utsettes for fysiske, psykiske, seksuelle og økonomiske overgrep. Ofte av personer de stoler på.

Tall fra Verdens helseorganisasjon (WHO) viser at mellom 3 og 5 prosent av eldre som bor hjemme, utsettes for vold fra en nærstående. Mange blir aldri registrert i noen statistikk, og mørketallene er store. Skam, omsorgsbehov og frykt for å bli overlatt til seg selv, gjør at mange eldre tier.

Vi vet at eldre pleietrengende er særlig utsatt. Derfor er det alvorlig når kommunene ikke følger opp sitt lovpålagte ansvar. Helse- og omsorgstjenesteloven sier tydelig i § 3-3a at kommunene skal forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep mot pasienter og brukere. Men lovverk alene beskytter ingen – det må handling til.

Et viktig verktøy finnes allerede: TryggEst.

TryggEst er en modell utviklet av Bufdir for å hjelpe kommunene med nettopp dette – å forebygge, oppdage og håndtere vold mot sårbare voksne, inkludert eldre. Gjennom tverrfaglig samarbeid og klare rutiner gir TryggEst ansatte i helse- og omsorgstjenestene verktøy til å se, varsle og hjelpe. Likevel har bare rundt 100 kommuner tatt i bruk modellen – mange er fortsatt ikke i gang.

Det holder ikke.

Pensjonistforbundet mener at alle kommuner burde vært pålagt å innføre TryggEst. Vi etterlyser politisk vilje og tydelige krav. For dette handler om liv og verdighet. Om at eldre skal kunne stole på at samfunnet beskytter dem – også når de er på sitt mest sårbare.

Vi har i mange år hatt stort søkelys på vold mot barn og kvinner. Det er helt nødvendig – men nå må vi også løfte blikket og se de eldre. Vold mot eldre er et samfunnsproblem som ikke forsvinner av seg selv. Det må inn i kommunale planer, opplæring, varslingsrutiner og ledelsesansvar.

Vi må våge å snakke om det. Vi må tørre å spørre. Og vi må kreve at samfunnet stiller opp – også for dem som ikke lenger klarer å rope høyt selv.

Vold mot eldre må tas på alvor

Biofy AS har fått 5 millioner kroner fra Norges Forskningsråd, for å jobbe for å gjøre elektronisk ID mer inkluderende og brukervennlig for alle. Med på laget er blant annet Pensjonistforbundet.

Første del i prosjektet «IncluDe» ble gjennomført ved Sagene seniorsenter 21. mai. 12 eldre mellom 75 og 85 år fikk oppgaver som handlet om innlogging. Testrunden ga god innsikt i hva som føles vanskelig, hvor det butter, hva man er bekymret over når det gjelder digital sikkerhet, og hva som eventuelt kan gjøre ting lettere.

Planen videre er i neste runde å la de samme personene teste en ny og enklere innloggingsløsning.

## Spennende å være med

– Vi merker at det er stort behov for økt digital kompetanse hos den eldre delen av befolkningen. Ikke alle har et nettverk som kan bistå, derfor er det veldig motiverende å kunne delta å legge til rette for forskning på økt digital deltakelse, sier Tove Vik Aasen, seksjonsleder for hjemmebaserte tjenester ved bydel Sagene. Hun var aldri i tvil om å si ja til å låne ut lokaler til testingen.

De fleste testpersonene er tilknyttet seniorsenteret, og de var begeistret for å kunne være med og kanskje gjøre en forskjell for fremtidens brukere av elektronisk ID.

## Alle må med

– Hvis vi skal holde tritt med den digitale utviklingen, må vi ha alle med på laget, sier daglig leder i Biofy, Ole Petter Holen.

– Eldre, svaksynte og grupper som av ulike grunner har lav digital kompetanse, må få utført sine daglige gjøremål like enkelt som alle andre. Den digitale utviklingen må ikke skape unødvendig utenforskap, sier han.

## Iris eller fingeravtrykk

Biofys mål er å utvikle nye løsninger for identifisering, gjennom biologiske kjennetegn som for eksempel fingeravtrykk, ansiktsform, eller øye-iris. Biometriske kjennetegn er unike for deg som enkeltperson og samtidig permanente eller stabile over tid.

Når biometri benyttes, trenger du ikke å huske passord eller passe på en kodebrikke for å identifisere deg

Biofys kunnskap på området stammer fra NTNU-studier, og forskere ansatt i selskapet kommer direkte fra NTNU-miljøet på Gjøvik. I dette prosjektet samarbeider de med blant annet Blindeforbundet og Pensjonistforbundet. Prosjekt har 5 millioner kroner i støtte fra Forskningsrådet.

Vil gjøre det enklere å logge inn 

TEKST: Anne Wennberg

Mye ligger i genene våre, og statistikk sier noe om det store bildet. Tallene kan selvsagt ikke forutsi hvor gammel akkurat du og jeg vil bli. Men gener kan faktisk påvirkes. Det kommer vi tilbake til. 

Røyking, alkohol, mangel på fysisk aktivitet, dårlig kosthold og ensomhet er noe av det som påvirker både livslengde og livskvalitet. Det er heller ikke slik at livslengde er det viktigste for mange; kvaliteten på de siste leveårene betyr mye for hvor gammel den enkelte ønsker å bli. 

**Røyking ødelegger mye.** Tromsøundersøkelsen er en stor studie over mange år, som startet allerede i 1974. Veldig mange middelaldrende menn opplevde hjerteproblemer og tidlig død. Derfor ble bare menn innlemmet i undersøkelsen den gangen, forteller statistiker og professor emeritus Tormod Brenn ved Universitetet i Tromsø.

Nylig har man undersøkt hvem av deltakerne i denne første undersøkelsen som ble over 90. Det viste at av de som aldri hadde røykt ble 26,3 prosent over 90. Av de som hadde røykt, ble bare 10,8 prosent over 90 år. 

– Røyking er den mest avgjørende enkeltfaktoren for levealder. Det er jo noe som påvirker både faren for kreft og for hjerte- og karsykdom, understreker Brenn.

**Mange risikofaktorer.** – Undersøkelsen viser også at livsførselen midt i livet har betydning for hvor lenge man lever. De med mange risikofaktorer er aller mest utsatt. I tillegg til røyking er lav inntekt, å leve alene, høyt kolesterol, høyt blodtrykk og fysisk inaktivitet – ikke så overraskende – en dårlig kombinasjon, sier Brenn.

Alkoholforbruk var ikke med i denne første Tromsøundersøkelsen, men skadevirkningen av alkohol har også kommet tydeligere fram de siste årene. Nå anbefales måtehold i større grad enn før, og man vet at alkohol øker risikoen for flere kreftformer. Dette blir gjenspeilet i de nye kostrådene som kom i fjor. At alkohol går utover søvnkvaliteten er også noe som påvirker helsa på flere måter. 

Det fine med Tromsøundersøkelsen er at den følger mange, over tid. Og den viser at det hjelper å endre livsstil. 

– Uansett er det vanskelig å forutsi levealder på individnivå, men i store grupper ser man forskjellene. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at forventet levealder stadig øker, kommenterer Brenn.

«Livsførselen midt i livet har betydning for hvor lenge man lever.»

**Kvalitet mot kvantitet.** Professor i psykiatri og forskningssjef ved Nasjonalt senter for aldring og helse, Geir Selbæk, har uttalt følgende til aldringoghelse.no:

– Heller ikke for 100 år siden var det uvanlig at folk ble svært gamle, men nå er det mange flere som blir gamle. Hvis prognosene slår til, vil hver femte nordmann i 2060 være over 70 år. Og antallet personer som er 90 år eller eldre blir femdoblet.

Selbæk er opptatt av hvordan de siste årene blir, ikke bare hvor mange ekstra år vi får:

– Kvaliteten på det livet og en god livsavslutning blir for meg viktigere enn livslengde, sett fra både individets og samfunnets perspektiv. Hvis de fleste av oss får fem gode ekstra år, vil det være en vinn-vinn-situasjon.

**Fem gode råd.** Professor i indremedisin og overlege ved Skåne universitetssykehus, Olle Melander, har sammen med kolleger jobbet for å forstå hvordan vi kan øke sjansen for å få en god alderdom. 

Ifølge Melander er 50 prosent av helsen vår avhengig av genetikk, resten av miljøet, kan vi lese på nettstedet forskning.se.

– Vi arver ulike varianter av gener, og «dårlige» gener øker risikoen for sykdom. Men ved livsstilsendringer er det mulig å påvirke hvordan genet kopierer seg selv videre, og dermed hvor aktivt det er, forklarer han.

**Melander og kollegene har kommet fram til fem gode råd for hvordan vi kan forlenge livet:**

*   Spis sakte – til du er nesten mett. Dette reduserer sykdomsdrivende prosesser som forkorter livet.
*   Ikke røyk.
*   La deg motivere: Jo større arvelig belastning, desto større uttelling får du av å gjøre livsstilsendringer.
*   Vær aktiv, fordi fysisk aktivitet og hjernetrim legger grunnlaget for god psykisk og fysisk helse. 
*   Bruk tiden din på noe som gir mening. Det er like viktig som trening.

Med kurs for 90 år

Fem livsforsikringsselskaper forvalter pensjonsrettigheter gjennom fripoliser, for ansatte og tidligere ansatte i private selskaper.

Ved utgangen av 2024 hadde fripolisene en verdi på til sammen 312 milliarder kroner. Nye regler for forvaltningen av fripoliser gjør at vi nå kan beregne nøyaktig hvor stor avkastning kundene får på disse midlene.

## Oppsiktsvekkende

Pensjonistforbundets nye rapport [«Kundenes fripoliseregnskap 2024»](https://www.pensjonistforbundet.no/rapporter) viser at fripolisene i 2024 fikk en gjennomsnittlig avkastning på 3,7 prosent. Til sammenligning gir bankene mellom 4,75 og 5 prosent på høyrentekontoer.

– Det er oppsiktsvekkende at avkastningen ligger så langt under innskuddsrentene. Hele poenget med å ha egne pensjonsprodukter er at pensjonskapital kan forvaltes langsiktig og med vesentlig bedre avkastning enn det en kan få på bankinnskudd, sier forbundsleder Jan Davidsen.

## Taper kjøpekraft

I tillegg til å vise avkastningen, viser fripoliseregnskapet hvor mye pensjonsytelsene øker. Den gjennomsnittlige økning av pensjonsytelsene i livselskapene var på 0,6 prosent i 2024.

Konsumprisindeksen økte med 3,1 prosent i samme periode. Når ytelsene samtidig stiger med bare 0,6 prosent, betyr det 7,6 milliarder kroner i tapt kjøpekraft på fripolisene i livselskaper.

Det viser at trenden Pensjonistforbundet har avdekket tidligere, fortsetter; Pensjonsytelser fra fripoliser i livselskapene mistet 51 milliarder kroner i kjøpekraft i perioden 2019 til 2023.

## Trenger strakstiltak

Det er to grunner til den dårlige avkastningen:

*   Livselskapene forvalter fripolisekapitalen kortsiktig og med lav risiko.
*   Kundene får utbetalt en for liten andel av overskuddet.

Det siste er lettest å rette opp i. Pensjonistforbundets krav om at kundenes andel av bufferfondet må bli utbetalt i samme tempo som utbetalingene fra premiereserven, vil sørge for at mer av midlene vil bli utbetalt til kundene i løpet av deres levetid.

## Dårlig forvaltning

For å rette opp i den dårlige forvaltningen mener Pensjonistforbundet at det må nedsettes et utvalg med solid faglig kompetanse som skal komme med forslag til en ny struktur for forvaltningen av fripolisene.

– Dagens regelverk bygger på en tro på at fripolisene ivaretas best av kommersielle livselskaper som forvalter pengene kortsiktig i et marked med sterk konkurranse. Fasit er at kortsiktig forvaltning har ført til altfor lav avkastning. Konkurransen har opphørt, og kundene sitter fastlåst og kan ikke flytte noe sted. Alle må nå innse at regelverket er mislykket, sier Davidsen.

Dårligere avkastning enn bankrente: Pensjonene blir stadig mindre verdt

Trygghet

Politikk

Pensjon

Økonomi

Medlemskap

Magasinet Pensjonisten

Kultur

Helse og omsorg

Frivillighet

Digitalisering

Debatt

Bolig

Annet

Om Pensjonistforbundet

Finn din lokalforening

For tillitsvalgte

Bli medlem

Personvern & informasjonskapsler

Vi jobber for deg!

Vi har gjort det enkelt å finne den rette lokalforeningen for deg!

Finn lokalforening

Lurer du på hva alderspensjonen eller uføretrygden blir etter trygdeoppgjøret? Vi gir deg informasjonen du trenger. Prøv også våre kalkulatorer.

Les om trygdeoppgjøret

Bilde forside modul pensjon

Resultatet av trygdeoppgjøret 

Livet som pensjonist

Er det ett ord jeg er lei av etter bare noen korte uker i redaktørstolen her i magasinet Pensjonisten, er det ordet eldrebølgen, skriver redaktør Ingunn Solli.

Nyheter

Kategorier