Fra et liv i skjul til stolt og fri

TEKST: BJØRNHILD FJELD

FOTO: TORE FJELD

Med velpleide, gråhårede frisyrer, smal figur og ganske lik klesstil – er det ikke så rart at noen tror Karin Enderud (77) og Grethe Slettvoll (80) er søstre – men de er altså et ektepar. 

Men de var ikke så like da de møttes – verken av utseende eller livserfaringer. 

– Jeg var gift med en mann i 23 år, helt til jeg fant ut at det var noe annet som var riktig for meg, forteller Grethe.

Ikke hørt om lesbiske. Da hun var ung på 1950- og 1960-tallet var homofili et ikke-tema, det var til og med forbudt ved lov. Hun hadde hørt snakk om mannlige homofile, som ble kalt «sopere», men at damer kunne være sammen med damer, hadde hun aldri hørt om.

Derfor gjorde Grethe som de fleste andre jenter på den tiden – giftet seg tidlig, fikk tre barn og levde et tradisjonelt familieliv. Men det var hele tiden noe som ikke stemte helt.

Hadde hun vokst opp i dag, tror Grethe at hun hadde funnet ut av legningen sin tidligere. 

– Jeg husker jeg gikk på kino, og venninnene mine var så opptatt av de kjekke, mannlige skuespillerne. Jeg var derimot helt betatt av de utrolig pene damene på lerretet, forteller hun.

Karin sier at hun for alvor ble klar over at hun var lesbisk da hun var 19-20 år gammel.

– Jeg hadde «fake» guttekjæreste, for de andre venninnene mine hadde jo kjærester, og jeg ville ikke skille meg ut. Men jeg fikk etter hvert jentekjærester, først i skjul og deretter åpent. Da jeg var 27 år gammel, fortalte jeg foreldrene mine om det, at jeg var lesbisk. De var liberale og støttende, men moren min synes likevel noe var vanskelig. «Skal jeg ikke få barnebarn», spurte hun. 

Barnebarn skulle det imidlertid bli, om ikke på den måten Karins mor hadde sett for seg. 

Fra skilsmisse til homo-kor. På begynnelsen av 1990-tallet jobbet Grethe som lærer, og møtte en kollega som fortalte at hun levde litt utradisjonelt. Hun bodde nemlig sammen med en annen kvinne, og de hadde et barn. «Dette må jeg høre mer om», tenkte Grethe.

Og for å gjøre en lang historie kort, flyttet Grethe ut fra ektemannen og kom ut som lesbisk, i en alder av langt over 40. 

– Skilsmisser er aldri enkle. Men i samtalen med min eksmann, var vi enige om at den siste brikken i puslespillet endelig hadde falt på plass, forteller hun.

Neste steg ble da å finne en kvinne hun kunne dele livet med. Men hvor skulle hun finne henne?

– Jeg så ikke for meg at jeg skulle gå på byen for å møte noen. Men så fikk jeg tips om å begynne i Homofonien, som er et kor for homofile og lesbiske, sier Grethe.

«Jeg hadde «fake» guttekjæreste, for de andre venninnene mine hadde jo kjærester, og jeg ville ikke skille meg ut. »

Grethe var kjempenervøs da hun troppet opp på øving første gang. Hva skulle hun ha på seg? Hun hadde bodd i det som ofte kalles «et møblert hjem», og var vant med å gå i pelskåpe og pene drakter. 

I koret sang også barnevernspedagogen Karin, som var «raddis». Første gang de møttes, gikk hun kledd i en svart skinnbukse.

«Hva er dette for et sted», husker jeg at jeg tenkte, sier Grethe.

Men det viste seg raskt at de to hadde mer til felles enn det kunne se ut ved første øyekast. De var begge sopraner og sto ved siden av hverandre, og ble «avslørt» av bassene som sto bak dem. 

De pene draktene og skinnbuksene forsvant ganske raskt, og Grethe og Karin ble et nyforelsket par. Karin kom stadig på besøk i leiligheten på Røa, der Grethe bodde med sin sønn som da var elleve-tolv år gammel. 

– Jeg er selv skilsmissebarn, og ville at vi skulle bruke litt tid på å bli godt kjent. Men så spurte sønnen «Du er jo så mye her, hvorfor flytter du ikke bare inn», forteller Karin.

Holdninger består. Hun var i mange år aktiv i homobevegelsen, og jobbet blant annet med å få gjennomslag for partnerskapsloven som ble vedtatt i 1993. Karin og Grethe giftet seg i 1996, med stort bryllup.

– Det er ikke så mye som gjenstår av lover og formelle rettigheter. Men det mangler fortsatt mye når det gjelder holdninger. Jeg føler at historien gjentar seg på nytt og på nytt, og det er utrolig hva folk kan få seg til å skrive på nettet, sier Karin. 

– Etter terrorangrepet (på London pub, red. anm.) er jeg blitt mer redd for å delta i Pride, for eksempel. Det er synd, sier Grethe.  

Og selv om unge i dag er mer opplyste og vet mer om hva det betyr å være skeiv, tror hun ikke at det nødvendigvis er lettere å stå frem som homofil i dag.

– Jeg tror ungdomstiden er vanskelig uansett. Da vil du ikke skille deg ut, og det er ekstremt viktig hva venner mener. 

Karin mener det er lurt å alliere seg med noen du kan snakke med, for eksempel en lærer eller helsesøster.

– Det er viktig å snakke med noen om hvordan du har det, ikke bare gå og gruble for deg selv, råder hun, og det er kanskje råd lesere av Pensjonisten kan gi videre til sine barnebarn?

For Karin og Grethe er ungdomstiden et tilbakelagt kapittel, men de er stadig omgitt av ungdommer.

– For meg som gjerne ville hatt egne barn, var det en skikkelig bonus at Grethe hadde tre barn, og etter hvert ni barnebarn. Det er våre barnebarn, og jeg er «Beste-Karin».

Snudde rundt år 2000. Som nevnt er det mange som tror Karin og Grethe er søstre, eller til og med tvillinger, uten at de tar seg nær av det.

– Det tar vi som en fin anledning til å fortelle hvem vi er, sier Karin.

De opplever sjelden eller aldri at noen «rygger tilbake» av den grunn.

– Som aldrende, lesbiske, gifte damer, lever vi et aktivt og åpent liv med støttende familie og gode venner rundt oss.

– Når vil dere si at det ble allment akseptert å være homofil og lesbisk?

– Mot slutten av 1990-tallet, rundt årtusenskiftet. Da ble det noe som «folk flest» aksepterte, mener Karin.

De har likevel ikke problemer med å skjønne at noen kan gå i skjul i noen sammenhenger. For noen år siden hadde Grethe en hjertesvikt, og var på rehabiliteringsopphold på Feiring-klinikken.

– Da var jeg skjult. Det var noen menn der som åpenbart synes det var veldig morsomt å fortelle homo-vitser, så da orket jeg ikke å si noe, forteller hun.

På Hamar treffer Pensjonisten et annet lykkelig par. Amund Aasgård (75) og Odd B. Hauge (68) har vært kjærester i 31 år, og gift i 22 av dem.  I alle disse årene har paret bodd i et lite og veldig koselig trehus, omkranset av en hage som gjør at forbipasserende gjerne strekker hals for å beundre de flotte rosene. I mange år holdt de hagevandringer som samlet hundrevis av tilreisende, og de har også vist frem hagen sin på NRK. 

I «det sivile» har de begge jobbet i helsevesenet fram til de gikk av med pensjon, Odd som vernepleier og Amund som anestesisykepleier.

Møttes på sankthansaften. «Vi stiller opp og byr på livet», var svaret da journalisten spurte om Odd og Amund kunne tenke seg å bli intervjuet av Pensjonisten. 

De husker godt hvor de møttes for første gang: Det var på en fest på Rodeløkka i Oslo, sankthansaften 1994. Dagen etter møtte Amund opp i Odds kolonihage, og siden gikk det slag i slag. 

– For meg har det aldri vært noe problem å være homofil. Jeg brukte litt tid på å komme ut, var vel 26-27 år gammel, og da viste det seg at stort sett hele slekta hadde skjønt det for lenge siden. Men jeg fikk aldri høre noe negativt, verken av familien eller på jobben, sier Amund. 

Han mistet faren da han var tolv år gammel, og hadde et nært og godt forhold til sin mor. 

– Mora mi var ei veldig bra dame. Hun var ikke bare mor, hun var også en kamerat. Da jeg fortalte om Odd, ble hun så glad. «Nå har jeg to sønner», sa hun.

Flyttet tidlig. For Odd var det ganske annerledes. Foreldrene var strenge, og nåløyet trangt for hva som var regnet som «normalt». Da var det ikke lett å være en ung gutt som følte seg annerledes.

– Jeg vokste opp i en svært religiøs familie. Jeg hadde knapt hørt om homofili, visste ikke hva det var, annet enn at det var noe syndig, forteller Odd.

Han flyttet hjemmefra så fort som mulig, først på folkehøgskole som 16-åring, senere til Oslo. Han oppdaget at «verden utenfor» ikke var like sneversynt som det miljøet han hadde vokst opp i. 

– Jeg husker jeg gikk fram og tilbake utenfor utestedet Metropol, og lurte på om jeg skulle tørre å gå inn, forteller han.

Etter hvert overvant han frykten, fant et miljø og ble aktiv i homobevegelsen og en del av redaksjonen i tidsskriftet Løvetann. I storbyen kunne han leve livet sitt i fred, uten frykt for hva folk på hjemstedet skulle mene om det. 

Men en gang skulle NRK Dagsrevyen ha et innslag, og Odd ble vist på skjermen for hele Norge, lett gjenkjennelig med sitt krøllete hår. 

Etter dette hadde han en god prat med sin bror, som hadde sett innslaget.

– Broren min og hele hans familie ble mine mest trofaste støttespillere, forteller Odd.

Han reiste av og til hjem til mor i Lofoten, men opplevde aldri at hun myknet. Selv etter mange år, var Odds homofile legning et ikke-tema. 

– Jeg synes lenge at motstanden fra mor var ganske plagsom. Men så kom jeg omsider fram til, at «det er jo ikke jeg som har et problem, det er hun». Da ble det litt lettere å leve med, sier Odd.

Åpne armer. Etter det første møtet i Oslo, ble Odd og Amund raskt et par, og Odd reiste hver helg på besøk til Amund i det koselige huset i Hamar. Og plutselig ble det en ledig jobb som Odd kunne søke på, i nettopp Hamar.

– Så da kunne dere flytte sammen?

– Det kunne vi gjerne ha gjort, men det gikk nok litt fort for Odd. Så han leide seg en leilighet. Men det ble jo for dumt. «Hvorfor flytter dere ikke bare sammen», sa mora mi, forteller Amund. 

I dag er de gift og har «alt på stell», med katten Selma og felles interesse for hage, strikking og baking. 

– Jeg ser jo at vi kan huke av for en del stereotypier om homofile menn, humrer Odd.

Samtidig mener han det var veldig fint å ha en felles arena utenom det at de er homser. I Hamar er de godt kjent som «paret med den fine hagen». 

– Helt fra starten av har vi bare fått positive tilbakemeldinger, både fra naboer og andre. Vi har aldri opplevd hets eller andre negative reaksjoner. Men vi har ikke ropt så høyt, og har ikke behov for å stå på barrikadene, sier han.

Samtidig er de begge opptatt av at alle mennesker skal ha like rettigheter, og det er fortsatt en del igjen når det gjelder holdninger.

De har gått i Pride, og synes det er viktig å støtte «sine» – ikke minst ungdommer som skal «finne seg selv». Kan de være forbilder for yngre, homofile menn? Ja, det har de fått høre at de er.