– Vi er over én million stemmeberettigede

Stortinget har bestemt at våre løpende pensjoner skal reguleres med et gjennomsnitt av lønns- og prisutviklingen, og det er regjeringens anslag i revidert statsbudsjett som legges til grunn for beregningene.  

Noen ganger treffer de, og noen ganger bommer de. Da har vi sikkerhetsventilen i at vi kan se tilbake på tallene de to siste årene og korrigere også for det.

Verdien minsker hvert år

Det grunnleggende problemet er at pensjonen i beste fall utgjør to tredeler av opprinnelig lønn. Så slår prisstigningen inn, og verdien av pensjonen minsker for hvert år. Akkumulerer dette over 10, 20 eller 30 år, så er det ikke bærekraftig.

Vi har alltid tatt ansvar for egen livskvalitet, men de siste årene har dette ansvaret blitt mer og mer overlatt til den enkelte. Og nå slår konsekvensene inn. Problemet er ikke at vi er så mange pensjonister, men at vi lever så lenge som pensjonister.

Vi klarer oss en stund med lavere inntekt, men ikke i mange år. Hvis vi for eksempel skal ha en bolig som er egnet til å bli gammel i, har det store økonomiske konsekvenser. Legg så til at vi skal ha råd til sunn og god mat og muligheter til å delta i foreningsliv og opprettholde et sosialt nettverk. Alt koster.

Store svakheter

De siste årene har kjerneutgiftene på nettopp mat, strøm, drivstoff og renter steget langt mer enn det vi kan kalle normalt. Da viser dagens reguleringsregime sine store svakheter. For å ta opp strukturelle endringer i den økonomiske politikken, trenger vi et forhandlingsinstitutt – slik vi hadde før pensjonsreformen. Inntil vi får det, må vi påvirke pensjonen gjennom statsbudsjettet.

Etter budsjettforliket med SV får de enslige minstepensjonistene nå 6000 kroner ekstra i året, gjeldende fra 1. mai.  Det er bra og viktig, for det viser at Stortinget kan ta et ekstra ansvar, og om de vil, gi trygdeoppgjørene en nødvendig sosial profil som står i forhold til levekårsutviklingen. Vi mener at Staten som arbeidsgiver og forvalter av våre pensjonsinnbetalinger, må kunne likebehandle oss. Vi pensjonister er jo en viktig del av samfunnsøkonomien – vi bidrar både gjennom skatter og avgifter, og ikke minst gjennom frivillig arbeid verdt 40 milliarder kroner hvert år.

Dårligere kvalitet

I forbindelse med regjeringens forslag til statsbudsjett for 2025, erkjente man at kommunene våre er underfinansierte. Hvor mye, er det ikke helt lett å bli klok på. Kommunene kutter og omstrukturer oppvekstsektoren, og vi ser hvordan altfor lav bemanning påvirker sykefraværet. Dermed får vi dårligere omfang og kvalitet. Det samme skjer i pleie- og omsorgssektoren.

Prognosene sier at om lag 15 prosent av oss blir så syke at vi trenger pleie av spesialist- eller primærhelsetjenesten i kommunene, men i spesialisthelsetjenesten har man redusert antallet sengeplasser betydelig. Det samme gjelder for sykehjemsplasser.

Noe må gjøres raskt

Resultatet er at mange eldre ikke får den pleien og omsorgen de skulle hatt. Syke eldre står lenger og lenger i kø, med det resultat at de er blitt enda sykere når hjelpen først kommer. Dette rammer selvsagt de pårørende som må ta pleie- og omsorgsansvaret, og det skaper enda flere hjelpetrengende på sikt.

Noe må gjøres, og det må gjøres raskt. Kommuneøkonomien må stå i forhold til ansvaret og oppgavene. Det må etableres flere plasser, det må bli flere ansatte i førstelinjen og vi trenger en helt ny pårørendepolitikk. Særlig veksten i antall demente viser at det er et skrikende behov for handling.

Boligpolitikk og sansetap

For at flere skal klare seg selv så lenge som mulig hjemme, vil boligpolitikken være avgjørende. Regjeringens eldreboligprogram er et viktig virkemiddel og vil få stor betydning når midlene følger med. Vi må derfor sette boligpolitikken på dagsordenen ute i kommunene gjennom å organisere åpne møter med alle berørte aktører.

Fellesnevnere for oss eldre er sansetap. Når vi eldes får vi dårligere førlighet, hørsel, syn og luktesans. Dette har store konsekvenser for livskvaliteten vår, men i Norge har vi den store fordelen at vi er gjennomorganisert – det er knapt nok en diagnose som ikke har et eget forbund. For oss som nå skal leve så lenge, er det både lurt og nødvendig å delta i og samarbeide med disse. De har lang erfaring og mye kunnskap om hvordan man kan få en bedre livskvalitet dersom sansene svekkes. De kjenner for eksempel til hvilke rettigheter man har, hvilke hjelpemidler som finnes og hvor man får mer informasjon. Jeg oppfordrer derfor alle våre lokalforeninger til å utvikle gode samarbeid med slike foreninger. Så kan vi i fellesskap arbeide for bedre livskvalitet og påvirke lokale og sentrale styresmakter.

Vi skal bruke stemmeretten

Det er stortingsvalg til høsten, og vi skal være aktive og tydelige på våre krav og forventninger. Vår styrke ved å være partipolitisk uavhengige, skal vi benytte til å hjelpe alle partier til å føre en god eldrepolitikk. Vi skal påvirke gjennom programprosesser, vi skal delta på landsmøter og ikke minst skal vi bruke stemmeretten. Vi er over én million stemmeberettigede, og det er et demokratisk problem dersom våre stemmer ikke blir lyttet til.

Pensjonistforbundet har om lag 250 000 medlemmer, men vi har både rom for og behov for flere. Derfor gjentar jeg min oppfordring til hver enkelt: Be noen i din omgangskrets om å melde seg inn. Hvert eneste medlem teller!

På forhånd tusen takk, og lykke til med vårt felles arbeid.