– Jeg har funnet annonser som viser at det allerede i 1768 var mulig å kjøpe dyre Bordeaux-viner og gåselever i åtte forskjellige forretninger i Trondheim sentrum, forteller Vetle Lid Larssen. (Tekst: Anne Wennberg, Foto: Ellen J. Jarli)
Publisert 14. feb. 2024, kl. 11:06
Sist redigert 14. feb. 2024, kl. 11:07
«Jeg har lest mye historie, men jeg er sirkusartist når jeg skriver bok»
Forfatteren entrer Litteraturhuset i Oslo litt sliten, men med et lurt, nesten fandenivoldsk smil. Den nye boka gikk så det suste de siste ukene før jul, og Vetle Lid Larssen kan snart ta seg en velfortjent ferie. Å skrive en tykk historisk roman er ingen avslapningsøvelse.
De stjernekyndige er bygd over faktiske hendelser og med utgangspunkt i en rekke historiske kilder. Tre svært ulike menn legger i 1768 ut på en reise langs den ugjestmilde norskekysten helt til Vardø. Det viktigste målet med ekspedisjonen er å beregne jordas avstand til sola ved å observere Venuspassasjen. Underveis har de også en rekke andre store, vitenskapelige oppgaver, men møter tøffe utfordringer som arktisk vinter, skipsforlis og ikke minst sjalusi og dype konflikter seg imellom.
Oppdraget ble gitt til den keiserlige hoffastronom i Wien, jesuitten Maximilian Hell. Med på den strabasiøse ferden var også hans trosfelle og tidligere assistent, ungareren János Sajnovics. Nordmannen Jens Finne Borchgrevink var med som kjentmann. Han var utdannet teolog, men også svært interessert i naturvitenskap, kalte seg «botanicus» og var en stor beundrer av Carl von Linné.
Pinlig nøye med detaljer
– Jeg kjenner meg igjen i alle tre på godt og vondt. Borchgrevink er en fantastisk karakter; begavet og litt for ambisiøs. Jeg har færrest kilder om ham. Jeg bygger jo på virkeligheten, og det skal i de store trekkene være historisk korrekt. Det er trolig Borchgrevink som har tegnet giftplanten nyserot, som er gjengitt bak i boka, en plante som er sentral i handlingen. Det som er så deilig med en roman i forhold til en sakprosa-bok, er at i en roman kan du tolke de faktiske hendelsene, se bakenfor, stå fritt, sier Vetle Lid Larssen.
Han er svært interessert i historie, og den forrige boka, Lucias siste reise, ble også en stor suksess.
– Ja, jeg har lest mye historie, men jeg er sirkusartist når jeg skriver bok: Å skrive en fortelling som kjeder leseren, er utilgivelig. Samtidig er det viktig med et godt kildegrunnlag. Jeg har lest pensum i historie grunnfag ved universitetet, og det er utrolig mange kjedelige fagbøker. Historiefaget er blitt vitenskaplifisert, og svært fragmentert. Men historien er aldri objektiv, den er dessuten også fortelling. Tidligere var faget knyttet nærmere til dette. Men jeg skjønner jo selvfølgelig viktigheten av etterprøvbarhet og kildekritikk. Selv er jeg nesten pinlig nøye med alle detaljer.
Ja, sirkusartisten Vetle kommer til sin rett, selv om boka er full av historiske fakta. Dette er svært langt fra en leksikalsk framstilling. Romanen er både morsom og spennende, i tillegg til alt man lærer om denne perioden i europeisk historie.
Fantastisk historie
Forfatteren har reist mye for å gjøre seg kjent med stedene han skriver om.
– Jeg har dratt til dem alle, og sett og tatt og smakt på det jeg beskriver. Jeg har også vært i Botanisk hage i Oslo der de har nyserot, en sentral giftplante i boka. Den er så annerledes enn jeg så den for meg: diger og stygg, forteller han med viftende hender og avsky i stemmen.
Det var flere ting som trigget Vetle ved denne ekspedisjonen, som han første gang oppdaget for mange år siden på en reise til Vardø.
– Det er jo en fantastisk historie. En berømt vitenskapsmann, Maximilian Hell, med et enormt mål om å bestemme jordas plass i universet. Dette skjer i en spennende periode i Norge, i en livskraftig og nesten utsvevende tid på slutten av 1700-tallet, før det strengere og mer fromme 1800-tallet. Det handler også om konflikten mellom gudstro og vitenskap. Vitenskapsmennene på denne tiden kunne så mye på så mange områder, innen mange fag. Og på denne reisen skulle de kartlegge hele Norge: topografi, vær, planter, dyr i havet, morild, astronomi. De gjør også en overraskende oppdagelse av slektskapet mellom ungarsk og samisk, som fortsatt er sentral i språkhistorien. Ekspedisjonsmedlemmene hadde et imponerende overblikk. Mye har gått framover i tiden etter dette, men vi har også mistet mye, sier han.
Vitenskapsbyen Trondheim
Forfatteren har frydet seg over alt han har lært om Trondheim, hvor mondén byen var på denne tiden.
– Trondheim var Norges viktigste vitenskapsby, med impulser som dannet grunnlaget for blant annet dagens NTNU. Jeg har funnet annonser som viser at det allerede i 1768 var mulig å kjøpe dyre Bordeaux-viner og gåselever i åtte forskjellige forretninger i Trondheim sentrum. Det var et utstrakt selskapsliv og mange hjem var fylt av bøker. Det er gøy når man skriver om fortiden og oppdager at den er så mye nærmere enn man har lett for å tro. På denne tiden slet de dessuten med mange av de samme problemene vi klager over i dag: dårlige veier, høye brenselspriser, Russland som en trussel mot Europa. Det fryder meg å komme med små frampek til nåtiden.
Det koster å jobbe fram en roman, ikke minst når den skal skrives ut.
– Det er rent lystbetont under researchen, når jeg leser og reiser, men det problematiske er selve skrivingen. Da står jeg opp klokken syv og jobber tolv timer om dagen. Å skrive er langt vanskeligere enn mange tror, en prosess som har mer til felles med snekring enn filosofi.
«Jeg kan ikke tenke meg livet uten Italia.»
Hjemme i Italia
De stjernekyndige er hovedsakelig skrevet i Vetles hus på Sørlandet, ikke hjemme i Oslo. Der kan han jobbe i fred. Tidligere har han bodd ti år i Venezia og jobbet godt der.
– Jeg er glad i Norge, men føler meg veldig hjemme i Italia. I oppveksten fikk jeg alltid høre at jeg måtte dempe meg. Jeg har mye støy i meg. I Italia er det ingen som ber meg dempe meg. Og så er det maten, kunsten, arkitekturen … De fleste bøkene mine er skrevet der. Jeg har også reist til New York og Paris for å skrive, men der fikk jeg ikke gjort noe. Jeg kan ikke tenke meg livet uten Italia. Tippoldemoren min på morssiden var fra Firenze. Moren min, som er forfatter, har skrevet flere bøker om familien. Jeg har nok mye fra moren min, sansen for historie blant annet.
Vetle Lid Larssen har levd av å være forfatter i mange år nå, etter noen år som journalist både i Morgenbladet og Aftenposten. Han kan ikke ta for lange pauser fra skrivingen, og han har en rekke nye bokidéer.
– Men først skal jeg ha ferie. Skrivingen går nok litt utover familien, ikke minst dama mi, Marthe, og datteren min, Alba på 18. Kan hende skal jeg skrive noe litt enklere neste gang, gjerne noe enda mer rendyrket morsomt.
Det siste klarer han garantert.
Les mer
Intervjuet har tidligere stått på trykk i Pensjonisten nr. 1/24. Medlemmer får bladet hjem i posten, og kan også lese alle utgaver digitalt.
