Mette Bugge banet vei for kvinner i sportsjournalistikken i Norge.
Publisert 24. Nov 2025, kl. 10:24
Sist redigert 24. Nov 2025, kl. 10:24
Tekst: Kirsti Ellefsen Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen
I gangen hjemme hos «oldfluenseren», for det er det hun kaller seg på LinkedIn, står en sekk og et liggeunderlag. Mette Bugge har akkurat kommet tilbake fra overnatting i skogen i gapahuk – noe hun aldri har gjort før.
– Jeg er absolutt ikke noe friluftsmenneske, men da jeg ble invitert med, tenkte jeg at dette må jeg prøve.
Hun ler.
Sånne ting gjør Mette Bugge Hun har en Pippi Langstrømpe-innstilling til det meste. Er det noe hun ikke har gjort før, tenker hun: Det får jeg sikkert til. Nå holder hun på med å skrive en ny bok, hun har flere artikler hun skal levere, foredrag hun skal holde, arrangementer hun er invitert til, og så skal hun svømme, spille basket og gå på spinning.
– Hender det at du har tom kalender?
– Nei. Aldri.
En slutt og en begynnelse. Vi befinner oss i Mette Bugge og ektemannen Eldar Brændens relativt nye hjem utenfor Sandvika i Bærum. En stor, praktisk leilighet med fulle bokhyller, familiebilder og et hjemmekontor, med skrivebordet dekket av bøker og papirer til research for Mettes mange prosjekter og oppdrag.
– Etter 30 år i enebolig med tre etasjer var tiden inne for å finne leilighet. Det ble for mye med et stort hus og hage, sier hun.
Det betyr mer tid til å kunne gjøre det hun er så glad i – skrive artikler og forberede foredrag.
70 er de nye 50. Da sportsjournalisten Mette Bugge måtte slutte etter 44 år i Aftenposten på grunn av den bedriftsinterne aldersgrensen 70 år, var hun fast bestemt på å fortsette som frilanser. Og sånn skulle det bli. I snart fire år har hun hatt mer enn nok å gjøre.es.
– Jeg føler meg heldig fordi jeg har faste oppdrag for magasiner og ukeblader, ved siden av at jeg jobber litt for Kunnskapssenter for lengre arbeidsliv og holder mange foredrag..
Mette Bugge er opptatt av at de som vil og har mulighet, skal jobbe lenger
-– Undersøkelser viser at 70 er det nye 50. Vi har bedre helse, mer energi, går fortere og er mer eventyrlystne.
Siden Mette Bugge n har jobbet tett med toppidrettsutøvere, spilt håndball i over 60 år, og fortsatt spiller basket, bruker hun idretten som metafor i sine foredrag for bedrifter, om ledelse og godt arbeidsmiljø.
– Også i arbeidslivet handler det om å spille hverandre gode, oppmuntre hverandre og ikke minst se hverandre.
Sport og kjærlighet. Mette Bugge og mannen som skulle bli hennes ektemann, møttes i New York i 1982. Begge skulle løpe maraton og var påmeldt en gruppetur, men hun hadde løpt på seg en skade. Mette valgte å bli med likevel, noe hun aldri har angret på. I gruppen så hun en kjekk og veldig sporty fyr, opprinnelig fra Elverum.
– Jeg syntes han var så flott!
Kjekkasen heter Eldar Brænden, og de finner tonen. Kan det bli noe mer? Et par dater hjemme, og det blir klart at det er de to. Det har det vært i over 42 år.
«Jeg hadde ikke lyst til å slutte. Men det er jo veldig strengt med disse bedriftsinterne aldersgrensene.»
Det har nå gått fire år siden sportsjournalistikkens grand old lady i desember 2021 motvillig måtte si takk for seg som fast ansatt.
– Det var jo litt vemodig, og jeg hadde ikke lyst til å slutte. Men det er jo veldig strengt med disse bedriftsinterne aldersgrensene.
Veteranen sa farvel til gode kolleger, men hun anså ikke dette som slutten på arbeidslivet, men en ny start.
– Jeg ville ikke sette meg ned og slappe av. Jeg ville jo jobbe!
Og det skulle hun komme til å gjøre. For Mette fikk ja av redaktøren da hun spurte om å få skrive for magasinet Aftenposten Historie. Det har hun gjort siden
Kunsten å holde seg relevant. Den hyperaktive pensjonisten har reservert noen timer i sin fulle kalender, hun har satt fram kaffe, rundstykker og litt pålegg, er bekymret for om rundstykkene er for mye stekt, om det er noe pålegg som mangler – alt dette samtidig som hun er godt i gang med å snakke om diverse prosjekter hun har. Og ikke minst, om det hun har blitt en slags ekspert på: hvordan holde seg aktiv og ettertraktet i arbeidslivet, selv etter å ha fått tittelen pensjonist.
– Du må sørge for å være relevant, lære deg nye ting, være nysgjerrig, og ikke bare sette deg ned og se på TV. Skal du få gjort noe, må du ha mye å gjøre, mener jeg.
– Men det er kanskje mange som er lykkelige over å gå av med pensjon, og endelig kunne slappe av?
– Det er klart, hvis du har hatt en fysisk krevende jobb – eller at helsa gjør det vanskelig å fortsatt være aktiv, så har jeg full forståelse for det. Men mange 70-åringer har jo masse å bidra med, selv om de har blitt pensjonister, mener hun bestemt.
– Hvordan ser en dårlig dag ut for Mette Bugge?
– Det høres kanskje ikke bra ut, men jeg tenker at ingen dager er dårlige.
Jenta kunne skrive. Mette er født i Sandefjord. Den eneste broren er 14 år yngre. På mange måter var det litt som å vokse opp som enebarn, forteller hun.
Hele barndommen var preget av sport. Treningen i håndball kom alltid foran skolearbeidet – som unge Mette ikke var spesielt opptatt av.
– Jeg kjedet meg nok litt.
At hun ble journalist, var egentlig litt tilfeldig. «Sandefjordsjente skal til USA» sto det en dag i lokalavisa. Jenta var studenten Mette Bugge, som hadde blitt valgt ut til et opphold i USA, som camp-leader på en sommerleir. Det er en lokal nyhet. Nå lurer lokalavisa Vestfold Fremtid på om hun kan skrive små reisebrev fra USA. Det vil hun, og reportasjene er ikke bare idylliske feriefortellinger, men kritiske og skarpe blikk på mye av det hun så og opplevde. Om narkotikabruk blant unge på leiren, og en kritisk sak om foreldre som valgte å ha barna på leir hele sommeren. At den unge jenta har journalistisk teft, var noe redaktøren i lokalavisa la merke til. Hun ble tilbudt et sommervikariat, og der startet det hele. I tre somre på rad jobbet hun i avisa.
En av gutta. Etter å ha studert sosiologi, historie og statsvitenskap, så hun at NRK søkte stipendiater til ett års opplæring. Da måtte søkerne ha akademisk utdannelse og journalistisk erfaring, og det hadde hun jo.
Mette ble valgt ut av 400 søkere. Åtte kom gjennom nåløyet.
Der fikk hun jobbe med det hun var best på og hadde drevet med hele livet: sport. Mette jobber i NRKs sportsavdeling, i Dagsnytt og distriktskontorene i Ålesund og Kristiansand. Men hun synes det er litt lite å gjøre i NRK, og søker aldri på fast jobb der. Like etter dukker det opp en stillingsutlysning; journalist i Aftenpostens sportsredaksjon.
En liten løgn. – Hva slags idretter er du interessert i? spør avisens sjefredaktør og sportsredaktør på slutten av 1970-tallet. 26-åringen er inne til intervju fordi hun har søkt på en stilling i sportsredaksjonen. Svaret kommer raskt: Hun er mest opptatt av boksing, motorsport og fotball.
– Det var jo ikke sant! Jeg kunne ikke et kvekk om det, men jeg tenkte at jeg ville være en av gutta. 73-åringen ler høyt, noe hun ofte gjør, mens hun snakker på inn- og utpust.
Mette fikk jobben. Og det ble starten på en lang karriere der hun dekket både håndball, skihopping, skøyter, langrenn roing, padling – og motorsport, som eneste kvinne i en mannsdominert redaksjon. Det skulle hun være i de neste 44 årene, som Aftenpostens etter hvert svært synlige sportsjournalist.
– Var det tøft å være eneste kvinne i redaksjonen?
– Nei, det opplevde jeg aldri. Jeg var jo en av gutta!
Mette smiler. Noe metoo mener hun aldri å ha opplevd.
– Vi visste jo ikke hva det var, men gutta i redaksjonen behandlet meg bra, og hadde respekt for meg som journalist.
Håndball har alltid stått Mette Bugges hjerte nært, og hun spiller fortsatt.
En dag kommer en tung beskjed. Mette har egentlig ikke tid til den. Det er februar 2015 og de neste ukene er fulle av planer. Reiser og spennende oppdrag til ski-VM i Falun, hopp i Vikersund, fotball på Kypros og i USA, da hun kjenner en liten kul på halsen. For sikkerhets skyld drar hun til fastlegen. Legen sier at det sikkert ikke er noe alvorlig, men sender samme dag Mette til en annen lege, som undersøker henne med ultralyd. Mette synes han bruker uvanlig lang tid til å studere det han har fått opp på pc-en.
Hun ser på legen og spør: Er det kreft?
– Det var da et usedvanlig brutalt spørsmål, sier legen. Men skjønner at han må svare.
– Ja, det er kreft med spredning.
– Hva tenkte du da?
– Jeg tenkte at det passet veldig dårlig, og at det er mange som får kreft. Så hvorfor ikke meg?
Dette sier litt om Mette Bugge. Hun har et grunnleggende positivt syn på livet, det kan nesten virke litt i meste laget.
– Du ble ikke redd for å dø?
– Egentlig ikke, sier Mette og forteller at hun måtte le av et svar sønnen Erik ga. Da moren lurte på hvem som ville komme i hennes begravelse, svarte han: Hvis du dør, holder det ikke med en kirke. Da må vi ha Ullevål stadion.
Det ble et tøft halvår med 17 undersøkelser på tre sykehus før operasjon på Rikshospitalet. Deretter 33 strålinger og til sammen 46 besøk på Radiumhospitalet før Mette er kreftfri
Det ble ingen begravelse.
Mobilavhengig bestemor. Mette Bugge er bestemor til fire. Men langt fra noen typisk sådan. For mens andre besteforeldre kan irritere seg over barn og barnebarn som har nesa nede i mobiltelefonen, er det Mette som får kjeft for å være for mye på mobilen. Med 7000 følgere på Facebook, og nesten 6000 på LinkedIn, setter hun sin ære i å kommentere eller svare på meldinger.
– Når folk kontakter meg, må jeg jo svare – det er en del av jobben min å pleie kontakter.
Etter å ha dekket 12 OL, ett Paralympics og utallige EM, VM og andre idrettsarrangementer verden over, er telefonen hennes en gullgruve. Hun har mer enn 16 000 kontakter lagret på mobilen - mange kjente idrettsprofiler.
– Ofte ringer tidligere kollegaer som trenger kontaktinfo til folk. Og det får de selvfølgelig!
Til tross for at det kan virke som om jobben kommer foran alt, kan Mette forsikrer at familien er viktigst.
Ligger i ryggmargen. Mette Bugge elsker å jobbe, det har hun alltid gjort.
– Som journalist er du jo alltid på jobb, det finnes alltid en god historie eller interessante personer som kan bli til en artikkel.
Mette har to barn, Ida og Erik. At mamma Mette har vært en inspirerende og engasjert mor, er det liten tvil om. Hun har vært både trener og heiagjeng for barna sine, som begge har vært aktive i idrett. Men når familien var på ferie hendte det at hun kom i kontakt med mennesker som hun fikk avtale med og kunne intervjue etter ferien. Hun var og er alltid er påskrudd som journalist.
– Det ligger i ryggmargen. Jeg blir så engasjert når jeg møter mennesker som har en historie å fortelle.
– Det hendte mamma måtte gå inn på do for å følge opp en artikkel eller sende en melding, kan datteren Ida (41) opplyse.
Men hun kan også fortelle at moren har vært et forbilde, særlig når det gjelder å inkludere. Ida husker et bursdagsselskap, der antrekket skulle være hverdagslig og ikke pyntet, og alle kom i olabukser, bortsett fra en jente som hadde misforstått og kom i kjole.
– Da sa mamma at jeg måtte gå og skifte til kjole, så det ikke skulle være så flaut for den jenta. Jeg synes det sier litt om hvordan mamma er.
