Offentlige tjenester og digitale løsninger skal være til for folk, ikke omvendt, poengterer Kirsti Bergstø. Foto: SV
Publisert 28. Aug 2025, kl. 08:36
Sist redigert 28. Aug 2025, kl. 08:36
TEKST: INGUNN SOLLI
Bergstø må tenke litt når hun blir bedt om å beskrive et aldersvennlig samfunn, men så kommer det i rask rekkefølge:
– Det handler om at man skal kunne delta i samfunnet, både fysisk og digitalt, uavhengig av alder og funksjonsnivå. Digitalisering er bra, men det skaper også en større kløft mellom de som kan nyttiggjøre seg tjenestene og de som ikke kan det. Det skaper enormt mye frustrasjon. Min syke mor sa på et tidspunkt, at det ikke var kreften som kom til å ta knekken på henne, det var «den forbannede nettbanken». Dessverre var det kreften som tok henne.
– Det satses en del på digital opplæring av eldre. Kunne ikke heller tjenestene vært forenklet?
– Jo! Vi må huske at tjenestene er til for folk, ikke motsatt. Se bare på mange av brevene fra NAV. Selv om budskapet er positivt, er det nærmest utformet som en trussel, med plikter og paragrafer. NAV er døren inn til velferdstjenestene, og det kan ikke være slik at innbyggerne hele tiden må jage etter utviklingen og forsøke å tilpasse seg. Det må finnes alternativer for folk som ikke kan bruke digitale løsninger.
– Vi vet at vi må bo hjemme lengst mulig. Hender det at den strikken strekkes for langt?
– Det er alltid en fare. Mange pårørende er bekymret for familiemedlemmer som bor hjemme. Man vil jo respektere folks ønsker, men det er viktig å være trygg på de får den hjelpen de trenger. Der er det så ulikt hvordan tjenestene er i de ulike kommunene. Det finnes ingen enkle svar, bortsett fra at vi er nødt til å planlegge for at vi skal kunne bo hjemme så lenge vi kan. Det betyr blant annet at nye boliger må bygges med dette for øyet.
«Det er jo helt vilt at folk taper penger på å jobbe noen år ekstra! »
– Har generasjonene noe å lære av hverandre?
– Å ja! Jeg har lært veldig mye av min mormor. Hun ble nesten 100 år. En utrolig hardtarbeidende dame. Ti barn, ingen vaskemaskin og arbeid både hjemme og ute. Mannen gjorde ingenting hjemme, barnebarna kalte ham den ellevte ungen. Der har det heldigvis endret seg, en endring særlig drevet fram av den såkalte 68-generasjonen. Dagens unge kunne gjerne lært av dem og protestert litt mer.
– Har pensjonister i Norge nok å rutte med?
– Nei, ikke alle. Og det er en skam at eldre i Norge lever i fattigdom. Derfor var det viktig for SV å få vekk den systematiske og urettferdige underreguleringen av pensjonen, det er jeg glad for at vi fikk til. Men også at vi i budsjettforhandlinger med regjeringa har klart å øke utbetalingene til enslige minstepensjonister med 10 000 kroner i året. Pensjon bør være et politisk instrument for å fremme en trygg alderdom og en rettferdig fordeling. Og samordningsfella? Det er jo helt vilt at folk taper penger på å jobbe noen år ekstra!
– Har du tenkt på hva slags liv du vil ha som pensjonist?
– Først og fremst håper jeg å bli pensjonist. Min far ble bare 53 og min mor ble 69. Drømmen er å være en frisk pensjonist som kan jakte, fiske, være på fjellet og dra på tur.
– Betyr det at du ikke har tenkt på å jobbe til du blir 75?
– Ja, vi jobber for å leve, ikke omvendt. Men jeg ser for meg at jeg fortsatt vil være samfunnsaktiv, i likhet med mange andre pensjonister. Jeg håper å få bruke mine ressurser og erfaringer. Det er bra for samfunnet og for den enkelte.
– Er det noe du ville stått på barrikadene for som pensjonist?
– Folkevelferden! Den er viktig for alle, også de som kommer etter oss. Vi må klare både å rekruttere og beholde personell i helse-, oppvekst- og omsorgssektoren. Vi trenger det sterke fellesskapet som har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i.
