Med far som forbilde

– Han er ganske travel i dag, beklager en av finansministerens rådgivere.

Avtalen vår er skjøvet frem og tilbake, og nå har vi ventet en time på å få våre tilmålte 30 minutter med Jens Stoltenberg.  Så hører vi skritt som kommer nærmere, og der er han og strekker ut hånden. Ikke få notabiliteter har trykket den samme faste hånden, men vi har knapt med tid og går rett på sak:

– Når skal du pensjonere deg, og hva gjør du da?

– Jeg vet ikke jo ikke hvordan det går med helsa mi, men jeg skal la meg inspirere av Thorvald.Så forteller han om da faren – 86-åringen – holdt 1. mai-tale på Hamar i 2018. Oppmøtet på torget var rekordstort.

– Thorvald var i storform og holdt en flott tale. Men det ble hans siste. Han døde få uker senere, sier han – en tanke dempet.

– Jeg tror jeg er litt som faren min var, at jeg blir glad av å jobbe med folk, reise, holde taler, å stille opp for partiet, sier Stoltenberg, som anslår at faren var fulltidspensjonist i rundt 20 år.

– Men det var i betydningen av å motta pensjon, aldri i betydningen av å slutte å jobbe. Det blir nok det samme for meg.Thorvald var jo forbildet mitt.

– Du er selv blitt en eldre mann.

Finansministeren fnyser:

– «Eldre»? Jeg liker det ikke, og jeg føler meg ikke gammel. Jeg jobber med mange som er yngre enn meg, og det er fint.

Jens Stoltenberg tar trappen fremfor heisen, han går på ski og sykler. Og hjemme har han det han kaller en «sånn gåmaskin». Han fremstår rett og slett uforskammet sprek. Han har ikke begynt å ta ut pensjon. Det trenger han neppe heller.

– Men det at man tar ut pensjon og jobber samtidig, det er blitt mer vanlig.

Det startet med pensjonsreformen som Stoltenbergs første regjering la frem i 2001.

– Begge mine foreldre, både Thorvald og Karin, var sosialdemokrater og opptatt av hvor viktig det er at flest mulig av oss jobber. Karin arbeidet mye med likestilling for å få flere kvinner i jobb, og jeg tenkte også mye på henne i arbeidet med pensjonsreformen.

Først var det bare de som arbeidet i privat sektor som kunne jobbe uten å få avkorting i pensjonen.

Siden har det vært skrevet atskillige leserbrev om det som blir omtalt som samordningsfella. De ansatte i offentlig sektor født mellom 1944 og 1953, får lavere tjenestepensjon jo lenger de jobber etter fylte 67 år. Også de født mellom 1954 og 1962 rammes, men litt mildere.

– Etter lange forhandlinger var det organisasjonene selv som sa nei. De var mer opptatt av at de kunne gå av tidlig, sier statsråden.

Han beklager at det gikk det nesten ti år før offentlig ansatte ble med på den samme ordningen som de ansatte i privat sektor.

– Men nå kan alle som er født etter 1963 jobbe uten at alderspensjonen blir redusert.

– Det er ikke lenger uvanlig å være pensjonist i 30 år?

– Nei, og det er en ubetinget fordel. Da Folketrygden ble innført i 1967 var pensjonsalderen 70 år. Forventet levealder for menn var 72 år! Nå starter folk tidligpensjon når de er 62 år, mens forventet levetid for menn er nesten 82 år – og mange lever lenger enn det.

– Eldrebølgen …?

Stoltenberg avbryter:

– Jeg er imot det begrepet! Det høres ut som noe negativt, som om noe  overvelder oss. Men det finnes knapt et sterkere uttrykk for fremgang enn at vi blir flere eldre, og at stadig flere eldre lever rikere liv, og ikke minst at så mange jobber lenger og gjennom det gir verdifulle bidra til fellesskapet. Men samtidig fødes det færre barn. Så med mindre vi vi får veldig stor innvandring, vil hele tilgangen på arbeidskraft være mindre enn behovet vi har innen pleie og omsorg. Det er grunnen til at vi er så opptatt av å legge til rette for at flere kommer i jobb. Dels ved at færre unge blir uføretrygdet, dels ved at de som er i arbeidsfør alder kan jobbe mer, og dels ved at flere eldre kan delta i arbeidslivet. De fleste av oss blir jo litt dårlige med årene, og når vi lever lenger blir det også en økning i demenstallene.

– Frykter du det selv?

– Nei, jeg tenker ikke på sånt. Jeg er en glad gutt som har gått gjennom livet og prøvd å se det positive i det meste.

Han tenker seg ørlite om.

– Jeg har venner med demens, som er pleietrengende. Så det er klart det kommer nært. Likevel tenker jeg ikke på at det skal ramme meg.