Pensjonistforbundet

I en ny rapport har [Helsedirektoratet](https://www.helsedirektoratet.no/nyheter/helsedirektoratet-onsker-innspill-til-rapport-om-mulig-utvidelse-av-mammografiprogrammet) utredet om Mammografiprogrammet bør utvides til å omfatte flere aldersgrupper enn dagens. Helsedirektoratets anbefaling er at målgruppen _ikke_ utvides til 74 år. Dette har skapt sterke reaksjoner hos mange.

Brystkreft er den vanligste kreftformen blant kvinner i Norge. I 2024 fikk over 4 200 kvinner diagnosen, og 610 døde av sykdommen. Halvparten av dem som døde var 74 år eller eldre.

Dette viser tydelig at brystkreft også er en stor utfordring for eldre kvinner.

## Skaper ulikhet

I dag inviteres kvinner mellom 50 og 69 år til mammografi annet hvert år. Kvinner over denne alderen må som regel få henvisning fra fastlege. Dette gir et mer tilfeldig tilbud, som skaper ulikhet. Eldre kvinners helse må tas på alvor. Forebygging og tidlig oppdagelse må gjelde for alle – også de over 69 år.

Screening gjør at brystkreft oppdages tidligere. Det gir:

*   bedre overlevelse
*   mindre omfattende behandling
*   bedre livskvalitet

Samtidig gir det også gevinster for samfunnet, ved at behandlingen ofte blir mindre ressurskrevende.

## Et mer rettferdig tilbud

Et offentlig, systematisk tilbud til kvinner 50–74 år vil gi et mer likeverdig helsevesen og sikre at også eldre kvinners helse blir prioritert. Det handler både om rettferdighet, kvinnehelse og respekt for eldre.

Internasjonal forskning støtter også screening i denne aldersgruppen.

Etterhvert som vi blir flere eldre, vil flere rammes av sykdom. Da må også tilbudene følge etter.

Mammografiprogrammet må utvides til 74 år

Om oss

Finn din lokalforening

For tillitsvalgte

Bli medlem

Personvern & informasjonskapsler

Se alle medlemsfordeler

Les Pensjonisten digitalt

Medlemsfordeler

Se alle råd og tips

Din økonomi

Din bolig

Råd og tips

Vårt politiske arbeid

Foreninger

Kontakt oss

Antallet som rammes av demens vil øke betydelig i årene som kommer.

En demensdiagnose fører til en stor endring i livet både for den som får diagnosen og deres nærmeste. Vi mener at tilbudet må bli mer helhetlig og forutsigbart tilbud enn i dag. To hovedmål må være:

*   Å utsette sykdomsdebut
*   Å sikre best mulig liv for både personer med demens og deres pårørende

Regjeringens Demensplan 2030 inneholder mange gode intensjoner. Vi mener at det ikke er nok. Nå trenger vi også konkrete tiltak, tydelig ansvar og finansiering.

## Lite støtte til pårørende

Pårørende er en bærebjelke i demensomsorgen. Likevel opplever mange at de selv må lete etter informasjon, kjempe for utredning og koordinere hjelpetilbud. Sammenlignet med andre sykdomsgrupper er tilbudet ofte begrenset.

Vi etterlyser

*   bedre veiledning og informasjon
*   en tydelig «håndbok» for pårørende
*   reelle rettigheter og bedre avlastning

## Store forskjeller

Tilbud og kompetanse varierer kraftig mellom kommuner. Mange mangler planer for hvordan de skal møte veksten i demens.

Vi mener det må

*   stilles krav om kommunale demensplaner
*   gjennomføres nasjonal kartlegging
*   sikres øremerkede midler

I tillegg må alle kommuner ha demensteam, demenskoordinator og tilstrekkelig kompetanse i tjenestene.

## Flere sykehjemsplasser

Det må også sørges for flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Det er allerede for få plasser, og vi vet at behovet vil øke fremover.

Mange ønsker å bli boende hjemme, noe «Bo trygt hjemme»-reformen også legger opp til. Men dette må også sees i sammenheng med demensomsorgen. Hvis flere skal kunne bo hjemme lenger, må løsningene fungere i praksis. I dag opplever mange at teknologi og hjelpemidler skaper utrygghet i stedet for trygghet.

## Frivillighet og forebygging

Frivillige organisasjoner som bidrar med aktivitet, fellesskap og avlastning må bli en tydeligere del av demensomsorgen. Her fins det mange gode krefter som ønsker å bidra.

For å forebygge sykdommen og bremse forverring er dette noen viktige elementer:

*   Fysisk aktivitet
*   Sosial deltakelse og gode møteplasser
*   Tiltak mot ensomhet
*   Bedre oppfølging av hørselstap

Våre innspill til Helsedirektoratet om demensplan 2030 

Innspill til Hdir vedr. demensplan 2030 sendt 4.11.25.pdf

Våre innspill til Høyres stortingsgruppe

Pensjonistforbundets innspill til høyres Stortingsgruppe den 10. april 2026.pdf

Vedlegg

Krever bedre demensomsorg

_Kronikk av Anita Vatland, generalsekretær i Pårørendealliansen, Jan Davidsen, leder i Pensjonistforbundet, Ingrid Stenstadvold Ross, generalsekretær i Kreftforeningen, Bo Gleditsch, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen, Monica Tangen, leder i Handikappede Barns Foreldreforening og Kristin Ruud, generalsekretær i Norges Parkinsonforbund._

_Kronikken er også publisert i_ [_Dagsavisen_](https://www.dagsavisen.no/debatt/mange-ma-ty-til-sykefravaer-for-a-kunne-vaere-parorende/10279375)_._

## En stor samfunnsgruppe

Yrkesaktive pårørende bærer et omsorgsansvar samfunnet er helt avhengig av. Likevel mangler de reelle ordninger når omsorg kolliderer med jobb. Det er på tide å få legitimt omsorgsfravær ut av sykefraværet og inn i ordninger folk kan bruke med rak rygg.

Dette handler ikke om noen få familier eller enkeltstående hendelser. Det handler om en stor gruppe mennesker som hver dag forsøker å stå i jobb samtidig som de tar omfattende ansvar for en syk ektefelle, en voksen sønn eller datter, en mor eller far med demens, eller andre nære som trenger hjelp.

## Blir stående i en blindsone

De hjelper dem gjennom møter og kontroller, følger til timeavtaler, og håndterer kontakt med det offentlige. De stiller opp hjemme når kommunen avlyser et tilbud eller en nærstående plutselig trenger tilsyn og støtte. Dette er ikke unntak. Det er hverdagen for svært mange.

Dette kan ikke løses med velvilje alene eller individuell tilpasning fra en forståelsesfull leder. Det er en arbeidslivsutfordring som må møtes politisk. Når 800.000 voksne i Norge er pårørende, og rundt 70 prosent av dem er yrkesaktive, sier det seg selv at dette ikke er et lite fenomen. Likevel er mange uten rettigheter som står i forhold til ansvaret de faktisk tar.

## Ikke bærekraftig

For mange yrkesaktive pårørende passer omsorgsansvaret rett og slett ikke inn i arbeidslivets ordninger. Noen tar ulønnet fri. Noen bruker opp velferdsdagene sine. Andre ber om fleksibilitet de ikke alltid får. Altfor mange ser seg [nødt til å bruke egenmelding eller sykefravær](https://www.parorendealliansen.no/kunnskap/samfunnsokonomiske-kostnader-av-parorendeinnsats-i-norge/) for å sikre inntekt når omsorgsansvaret kolliderer med arbeidsdagen.

Dette handler ikke om sykdom hos arbeidstakeren. Likevel er det altfor ofte sykefraværet som blir ventilen når andre ordninger er for svake, for smale eller ikke finnes. For kjærlighet betaler ikke regninger.

Det er ikke ryddig. Det er ikke bærekraftig. Og det er ikke ærlig i debatten om fravær i arbeidslivet.

Derfor må vi få dette fraværet ut av sykefraværet og inn i egnede, legitime ordninger for yrkesaktive pårørende. Folk skal ikke måtte påberope seg sykdom for å kunne ta ansvar for sine nærmeste.

## Handler om likestilling

Omsorgsansvar er ikke bare en privatsak. Det er også en likestillingssak.

Når det blir vanskelig å stå i jobb, jobbe fullt og beholde både helse og inntekt fordi omsorgsansvaret ikke anerkjennes i arbeidslivet, er det et strukturelt problem. Altfor ofte er det kvinner som tar den største belastningen. De justerer arbeidstiden, går ned i stilling, takker nei til muligheter eller strekker seg for langt for å få hverdagen til å gå rundt.

Slik kan vi ikke ha det.

Det vi ber om, er ikke luksusordninger. Vi ber om at regjeringen følger opp det den selv lovet i Hurdalsplattformen. I valgkampen i fjor kom også helseminister Jan Christian Vestre med et løfte. Vi ber nå om en reell gjennomgang av ordningene som finnes i dag, og om like løsninger som gjør det mulig å være både en ansvarlig arbeidstaker og en ansvarlig pårørende.

Omsorg for voksne nærstående er, og vil bli, en reell del av livet for svært mange nå og i fremtiden. Da må det møtes med politikk og løsninger– ikke bare varme ord.

## Kombinere jobb og omsorg

På slutten av 2023 [ba Stortinget regjeringen gjennomgå](https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/2023-2024/inns-202324-112s/?m=4) og forbedre regelverket for pårørendes permisjonsmuligheter i arbeidslivet. Målet var klart: Det skulle bli lettere å kombinere jobb og omsorg uten å falle ut av arbeid eller få økonomiske problemer.

Det var et viktig oppdrag. Likevel forsøkte regjeringen å kvittere det ut, uten å gjøre det nødvendige arbeidet. Blant annet [viste de til forskning](https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qnid=111111), som igjen viste seg å være mangelfull.

Dermed er vi fortsatt der at mange yrkesaktive pårørende blir stående i en blindsone mellom arbeidsliv og omsorgsansvar. Det er ikke godt nok.

## Trenger ikke flere festtaler

Hvis regjeringen mener alvor med at flere skal stå i arbeid, at familier skal få lavere belastning og at likestillingen skal styrkes, kan den ikke fortsette å skyve dette foran seg.

Nå må regjeringen invitere til et møte med oss som kjenner denne virkeligheten best: pasient- og pårørendeorganisasjoner, partene i arbeidslivet og andre relevante aktører. Vi må sette oss ned og legge fram hva som faktisk trengs.

Ikke om noen år. Ikke etter enda en runde med gode intensjoner og såkalt medvirkning. Men nå.

For løsningene finnes. Men da må regjeringen være villig til å gjøre løfter om til rettigheter.

Yrkesaktive pårørende trenger ikke flere festtaler. De trenger ordninger de faktisk kan bruke. De trenger legitime løsninger for legitimt fravær og som sikrer dem inntekt. Og de trenger et arbeidsliv der de kan stå oppreist i begge roller – både som arbeidstaker og som pårørende.

Legitimt omsorgsfravær hører ikke hjemme i sykefraværet. Det hører hjemme i et ryddig, rettferdig og framtidsrettet arbeidsliv.

Nå må regjeringen levere.

Trenger bedre ordninger for pårørende 

Endringen betyr at en uføretrygdet i 2026 kan tjene om lag kr 130.000 (1G), uten at uføretrygden avkortes.

\- Dette kan gi uføre økt inntekt og økt deltakelse i yrkeslivet, sier Jan Davidsen, leder av Pensjonistforbundet.

Fribeløpet ble i statsbudsjettet for 2026 hevet fra 0,4 G i året (52.065 kroner) til 1 G (130.161 kroner), men først med effekt fra 1. oktober. Det ville gitt et fribeløp på om lag kr 85.000 for hele 2026. Men nå kan de altså tjene om lag 45.000 kroner mer, uten at trygden avkortes.

**NB! Deler av inntekten i år kommer først neste år**

Av tekniske årsaker vil NAV redusere uføretrygden for inntekt som overstiger 0,4 G fram til 1. oktober. Men i skatteberegningen vil man bruke 1G som fribeløp for hele 2026, slik at uføretrygdede får tilbake det som er trukket for mye i 2027.

Pensjonistforbundet er opptatt av at denne etterbetalingen ikke må brukes til å kutte i andre ytelser for uføre neste år.

\- Vi trenger en forsikring om at det ikke kuttes i bostøtte, barnetillegg og lignende ytelser neste år på grunn av etterbetaling av inntekter fra 2026, sier Davidsen.

Reglene for dette avklares i løpet av våren 2026.

Uføre kan nå tjene mer uten å tape uføretrygd

TEKST: ANNE WENNBERG

Shikha var i begynnelsen av 20-årene og allerede master i hindi og musikk da hun kom til Norge. Ekteskapet med en inder som hadde flyttet til Norge som arbeidsinnvandrer noen år tidligere, var arrangert. I motsetning til ekteskapet hun skildrer i boka _Der mørket slutter_, ble hennes ekteskap godt. Men møtet med en veldig annerledes kultur og et atskillig kaldere klima, var tøft. Det tok ikke knekken på henne. Tvert imot. Og noen av erfaringene kan man kjenne igjen i romanen som ble utgitt på eget forlag i fjor.

– Jeg hadde ikke lyst til å flytte til snø og mørketid, jeg ville bli forsker. Men da jeg møtte mannen min oppdaget jeg at han var både grei og smart, og jeg måtte tenke på foreldrene mine. Det var deres jobb å finne en mann til meg. Det var bare sånn i indisk middelklasse, der jeg vokste opp. Mannen min var snill, og han hadde både leilighet og bil i Drammen. I starten lærte han meg mye, også de første norske ordene jeg trengte å kunne. Han var omsorgsfull, og vi levde et sosialt liv, forteller Shikha om livet i Norge fra midten av 70-tallet.

**Kulturkrasj.** Maten var noe av det som var veldig annerledes enn hun var vant til, og da Shikha ble gravid, ble det ekstra vanskelig:

– Jeg var helt fortvilet, så mamma begynte å sende meg tørkede grønnsaker og krydder slik at jeg kunne lage noe jeg hadde lyst på.

Senere, da de to barna vokste opp, og de etter hvert flyttet til Oslo, var det vanskelig å forstå hvorfor hennes barn ble sendt hjem da vennene skulle spise middag, mens hun alltid inviterte barnas venner med.

– Det var rart, ulike kulturer. I India er en gjestfri matkultur så viktig, forteller hun, mens hun tilbereder lunsj til _Pensjonistens_ utsendte.

 Å få oss på besøk uten å servere noe er åpenbart utenkelig for henne, samtidig som vi ikke opplever at hun overdriver. Ostesmørbrød med grønnsaker. Helt nydelig, enkelt og vegetarisk. Og selvsagt en deilig hjemmelaget chai. Hun er også i full gang med å lage noe godt til kveldens gjester. Barn og barnebarn kommer på besøk, for dagen etter skal hun og mannen til India og bli borte noen uker. Mat er kultur som samler, men det er sannelig musikk og dans også:

**Kulturpris**. – Dans har betydd veldig mye for meg. Da datteren min fylte fire år ville jeg lære henne om indisk kultur, og gjennom klassisk indisk dans lærer man blant annet også om bønn og disiplin. Vi opptrådte på arrangementer, og flere og flere ville være med. Vi reiste rundt på skoler. Etter hvert tok også Rikskonsertene kontakt og ønsket et samarbeid med oss.

I 2000 startet Shikha _Damini House of Culture_, og i 2006 satte hun opp _Et dukkehjem_ med indisk dans på Nationaltheatret. For sin mangeårige innsats på kulturfeltet ble hun tildelt Oslo Bys Kunstnerpris, en anerkjennelse som betyr mye for henne.

Shihka og datteren har samarbeidet mye på kulturfeltet. Fortsatt stiller 72-åringen opp om datteren trenger henne i den virksomheten hun driver. De er begge veldig engasjert i både dans og yoga – blant mye annet. På 80-tallet dro hun i gang magasinet Pehchan, som betyr identitet.

– Magasinet ble nedlagt under pandemien. Så restartet jeg det etterpå, som et digitalt magasin. Nå ligger det under virksomheten til datteren min. Vi har begge drevet _Damini House of Culture_. All jobbingen med det var på frivillig basis. Etter hvert ble det mye papirarbeid og lite kultur, og jeg hadde nok papirarbeid på jobben.

**Kontorarbeid.** Ved siden av all kulturvirksomheten jobbet nemlig Shikha Chandra for Trygdeetaten, som etter hvert ble til NAV. Hun lærte selvsagt mye av det også, ikke minst om det norske samfunnet.

–Jeg begynte som kontorassistent og punsjet data i EDB-avdelingen. Jeg kunne jo ikke så mye norsk ennå. Så begynte jeg på norskkurs for viderekommende ved Universitetet i Oslo da sønnen min begynte på skolen. Etter det tok jeg ex.phil. på universitetet, og så fikk jeg jobb som saksbehandler. Da jeg ble pensjonist i 2019 hadde jeg vært der i 43 år, forteller hun stolt.

Så hva har Shikha Chandra lært av sin livsreise, lurer vi på, og hva kan hennes historie lære andre?

– Jeg har i hvert fall lært meg at det er viktig med åpen dialog med barna. Mye var sjokkerende for meg, og jeg måtte lære å tilpasse meg. Jeg skjønte for eksempel ikke hvorfor barna skulle ut om kvelden, hvorfor fester begynte klokka 23. Jeg har lært masse gjennom barna mine. Jeg har vært åpen for å lære av folk rundt meg, og inviterte til samarbeid. Barna har vært mine aller beste lærere, sier hun, og utdyper:

– Kultur er ikke bare teori, men å se hva andre gjør. På den måten har barna mine lært å vise respekt for hvordan man gjør det i India, selv om de har vokst opp her i Norge. Jeg har ønsket å skape forståelse for at mange som kommer hit har med seg en bagasje, en kultur. Da trenger vi åpenhet for å forstå hverandre. Og det er ikke bare vårt ansvar, alle må bidra. Det blir fort misforståelser og fordommer om vi ikke er åpne for hverandres kultur. Jeg vil bygge broer, skape gjensidig forståelse.

**Korleder.** Bollywoodkorene som nå finnes både i Oslo, Drammen og hennes nåværende bosted, Lørenskog, har også kommet i gang på grunn av henne. Det er kor for mennesker med kognitiv svikt, en variant av demenskorene som nå finnes mange steder i Norge.

– Mannen min er også med der, forteller hun.

 Han har flere helseutfordringer etter hjerneslag, men i koret er det hjerterom. Der synger de Bollywood-sanger fra 50-, 60- og 70-tallet.

Kulturinstitusjonen Shihka Chandra, som starter hver dag med yoga, har fortsatt mye å gi, ikke bare til sine nærmeste.

Mammografiprogrammet må utvides til 74 år

Skaper ulikhet

Et mer rettferdig tilbud

Andre nyheter

Krever bedre demensomsorg

Trenger bedre ordninger for pårørende

Uføre kan nå tjene mer uten å tape uføretrygd

Besøksadresse

Postadresse