Flere eldre tar selvmord

Antall selvmord hos mennesker over 70 år har økt de siste årene. Det finnes ikke én enkel forklaring på dette, men risikofaktorer kan være blant annet ensomhet, tap av partner og fysisk sykdom.

Illustrasjon: iStock

Illustrasjon: iStock

Vi har ingen å miste, uansett alder. Kunnskap om hva som øker risikoen, og hvordan vi kan oppdage og følge opp selvmordstanker, er viktig for å forebygge selvmord blant eldre.

Fakta om selvmord blant eldre

I 2025 tok 676 personer sitt eget liv i Norge, noe færre enn i 2023 og 2024. Selv om antallet gikk ned sammenlignet med de foregående årene, har det samlet sett vært en svak økning de siste femten årene. 

Flest selvmord forekommer blant personer mellom 30 og 69 år, mens økningen de siste årene har vært størst blant personer over 70 år. Av dem som døde i selvmord i 2025, var 76 prosent menn. Det er overvekt av menn i alle aldersgrupper.

Det finnes trolig mørketall for selvmord, noe som betyr at det reelle antallet kan være høyere enn det som registreres.

Mørketallene antas å være størst blant eldre over 65 år, fordi dødsfall i denne aldersgruppen ikke alltid blir registrert som selvmord, selv når det er mistanke om at personen har tatt sitt eget liv.

Hva kan øke risikoen?

Årsakene til selvmord er sammensatte, og det finnes sjelden én enkelt forklaring. Hos eldre kan tap av partner og nære venner, ensomhet, fysisk sykdom og svekket funksjon bidra til økt sårbarhet. For noen kan overgangen fra å klare seg selv til å være avhengig av hjelp oppleves som særlig vanskelig. Når flere belastninger kommer samtidig, kan det føre til håpløshet og en opplevelse av at livet har mistet mening.

Depresjon, rusmiddelproblemer og tidligere selvmordsforsøk er også viktige risikofaktorer. Hos eldre menn kan psykiske plager være vanskelige å fange opp, blant annet fordi noen synes det er vanskelig å fortelle om hvordan de har det. Det kan bidra til at behovet for hjelp ikke blir oppdaget.

Ta psykiske plager på alvor

Å bli eldre kan innebære tap og store endringer, men depresjon og vedvarende håpløshet skal ikke avfeies som en del av alderdommen. Eldre trenger å bli møtt med samme oppmerksomhet på psykisk helse som yngre. Det kan være behandling for psykiske plager, støtte etter tap av en nær person eller hjelp til å opprettholde kontakt med andre. Derfor trenger helse- og omsorgspersonell kunnskap om hvordan selvmord hos eldre kan forebygges. 

Å legge til rette for sosial kontakt og deltakelse er også en del av arbeidet for god psykisk helse. Pensjonistforbundets lokalforeninger bidrar med aktiviteter og møteplasser der folk kan bli kjent og ta del i et fellesskap.

– God psykisk helse handler også om å ha tilhørighet, meningsfulle aktiviteter og mennesker rundt seg. Derfor er møteplasser, frivillighet og muligheten til å delta så viktig, også når livet endrer seg. Men fellesskap kan ikke erstatte helsehjelp. Eldre som strever psykisk, må bli tatt på alvor og få hjelp når de trenger det, sier Pensjonistforbundets forbundsleder, Erna Ansnes.

Hun mener eldres psykiske helse får altfor lite oppmerksomhet, og presiserer at eldre har samme rett til psykisk helsehjelp som alle andre.

Er du bekymret for noen?

Det kan være vanskelig å vite hva man skal si eller gjøre når man er bekymret for noen. En god start er å ta kontakt og spørre hvordan personen har det. Hvis personen virker håpløs, trekker seg unna eller sier at livet ikke er verdt å leve, kan du spørre direkte om vedkommende har tanker om å ta sitt eget liv. Det å spørre øker ikke selvmordsfaren, men kan gjøre det lettere å fortelle om det som er vanskelig. Ta deg tid til å lytte, ta svaret på alvor og hjelp personen med å kontakte fastlegen eller annet helsepersonell.

Er du bekymret for at noen har selvmordstanker, kan du kontakte fastlegen eller legevakten for råd. Du trenger ikke være sikker på hvor alvorlig situasjonen er før du ber om hjelp.

  • Ved akutt fare for selvmord: Ring 113 og bli hos personen til hjelpen kommer.
  • Hvis hjelpen ikke kan vente til fastlegen er tilgjengelig: Ring legevakten på 116 117.
  • Når situasjonen ikke er akutt: Hjelp personen med å kontakte fastlegen. Kommunens psykiske helsetjeneste kan også gi råd og oppfølging. Hvis personen mottar hjemmetjenester, kan du dele bekymringen med dem.

Trenger du noen å snakke med?  

Da kan du ta kontakt med noen av disse lavterskeltilbudene: