En ekte brobygger

TEKST: ANNE WENNBERG

Shikha var i begynnelsen av 20-årene og allerede master i hindi og musikk da hun kom til Norge. Ekteskapet med en inder som hadde flyttet til Norge som arbeidsinnvandrer noen år tidligere, var arrangert. I motsetning til ekteskapet hun skildrer i boka Der mørket slutter, ble hennes ekteskap godt. Men møtet med en veldig annerledes kultur og et atskillig kaldere klima, var tøft. Det tok ikke knekken på henne. Tvert imot. Og noen av erfaringene kan man kjenne igjen i romanen som ble utgitt på eget forlag i fjor.

– Jeg hadde ikke lyst til å flytte til snø og mørketid, jeg ville bli forsker. Men da jeg møtte mannen min oppdaget jeg at han var både grei og smart, og jeg måtte tenke på foreldrene mine. Det var deres jobb å finne en mann til meg. Det var bare sånn i indisk middelklasse, der jeg vokste opp. Mannen min var snill, og han hadde både leilighet og bil i Drammen. I starten lærte han meg mye, også de første norske ordene jeg trengte å kunne. Han var omsorgsfull, og vi levde et sosialt liv, forteller Shikha om livet i Norge fra midten av 70-tallet.

Kulturkrasj. Maten var noe av det som var veldig annerledes enn hun var vant til, og da Shikha ble gravid, ble det ekstra vanskelig:

– Jeg var helt fortvilet, så mamma begynte å sende meg tørkede grønnsaker og krydder slik at jeg kunne lage noe jeg hadde lyst på.

Senere, da de to barna vokste opp, og de etter hvert flyttet til Oslo, var det vanskelig å forstå hvorfor hennes barn ble sendt hjem da vennene skulle spise middag, mens hun alltid inviterte barnas venner med.

– Det var rart, ulike kulturer. I India er en gjestfri matkultur så viktig, forteller hun, mens hun tilbereder lunsj til Pensjonistens utsendte.

 Å få oss på besøk uten å servere noe er åpenbart utenkelig for henne, samtidig som vi ikke opplever at hun overdriver. Ostesmørbrød med grønnsaker. Helt nydelig, enkelt og vegetarisk. Og selvsagt en deilig hjemmelaget chai. Hun er også i full gang med å lage noe godt til kveldens gjester. Barn og barnebarn kommer på besøk, for dagen etter skal hun og mannen til India og bli borte noen uker. Mat er kultur som samler, men det er sannelig musikk og dans også:

Kulturpris. – Dans har betydd veldig mye for meg. Da datteren min fylte fire år ville jeg lære henne om indisk kultur, og gjennom klassisk indisk dans lærer man blant annet også om bønn og disiplin. Vi opptrådte på arrangementer, og flere og flere ville være med. Vi reiste rundt på skoler. Etter hvert tok også Rikskonsertene kontakt og ønsket et samarbeid med oss.

I 2000 startet Shikha Damini House of Culture, og i 2006 satte hun opp Et dukkehjem med indisk dans på Nationaltheatret. For sin mangeårige innsats på kulturfeltet ble hun tildelt Oslo Bys Kunstnerpris, en anerkjennelse som betyr mye for henne.

Shihka og datteren har samarbeidet mye på kulturfeltet. Fortsatt stiller 72-åringen opp om datteren trenger henne i den virksomheten hun driver. De er begge veldig engasjert i både dans og yoga – blant mye annet. På 80-tallet dro hun i gang magasinet Pehchan, som betyr identitet.

– Magasinet ble nedlagt under pandemien. Så restartet jeg det etterpå, som et digitalt magasin. Nå ligger det under virksomheten til datteren min. Vi har begge drevet Damini House of Culture. All jobbingen med det var på frivillig basis. Etter hvert ble det mye papirarbeid og lite kultur, og jeg hadde nok papirarbeid på jobben.

Kontorarbeid. Ved siden av all kulturvirksomheten jobbet nemlig Shikha Chandra for Trygdeetaten, som etter hvert ble til NAV. Hun lærte selvsagt mye av det også, ikke minst om det norske samfunnet.

–Jeg begynte som kontorassistent og punsjet data i EDB-avdelingen. Jeg kunne jo ikke så mye norsk ennå. Så begynte jeg på norskkurs for viderekommende ved Universitetet i Oslo da sønnen min begynte på skolen. Etter det tok jeg ex.phil. på universitetet, og så fikk jeg jobb som saksbehandler. Da jeg ble pensjonist i 2019 hadde jeg vært der i 43 år, forteller hun stolt.

Så hva har Shikha Chandra lært av sin livsreise, lurer vi på, og hva kan hennes historie lære andre?

– Jeg har i hvert fall lært meg at det er viktig med åpen dialog med barna. Mye var sjokkerende for meg, og jeg måtte lære å tilpasse meg. Jeg skjønte for eksempel ikke hvorfor barna skulle ut om kvelden, hvorfor fester begynte klokka 23. Jeg har lært masse gjennom barna mine. Jeg har vært åpen for å lære av folk rundt meg, og inviterte til samarbeid. Barna har vært mine aller beste lærere, sier hun, og utdyper:

– Kultur er ikke bare teori, men å se hva andre gjør. På den måten har barna mine lært å vise respekt for hvordan man gjør det i India, selv om de har vokst opp her i Norge. Jeg har ønsket å skape forståelse for at mange som kommer hit har med seg en bagasje, en kultur. Da trenger vi åpenhet for å forstå hverandre. Og det er ikke bare vårt ansvar, alle må bidra. Det blir fort misforståelser og fordommer om vi ikke er åpne for hverandres kultur. Jeg vil bygge broer, skape gjensidig forståelse.

Korleder. Bollywoodkorene som nå finnes både i Oslo, Drammen og hennes nåværende bosted, Lørenskog, har også kommet i gang på grunn av henne. Det er kor for mennesker med kognitiv svikt, en variant av demenskorene som nå finnes mange steder i Norge.

– Mannen min er også med der, forteller hun.

 Han har flere helseutfordringer etter hjerneslag, men i koret er det hjerterom. Der synger de Bollywood-sanger fra 50-, 60- og 70-tallet.

Kulturinstitusjonen Shihka Chandra, som starter hver dag med yoga, har fortsatt mye å gi, ikke bare til sine nærmeste.