Pensjonistforbundet

TEKST: SISSEL FANTOFT

Hanne Merete Nøding startet i stillingen i juni 2024. Hun er utdannet statsviter, og har i tillegg en mastergrad i arbeids- og organisasjonspsykologi.

– Jeg søkte jobben fordi jeg brenner for eldres rettigheter. Min mor har langt framskreden Alzheimer og bor på sykehjem, mens min far er i full vigør, så jeg kjenner til begge ytterlighetene, forteller hun.

For å lykkes i rollen er Nøding opptatt av å lytte til dem hun representerer.

– Derfor er jeg mye ute i lokallag og besøker ulike organisasjoner. Jeg er også i gang med en kartlegging av sykehjemstilbudet, og neste steg er å få oversikt over hjemmetjenesten i fylket, sier hun.

Dersom Nøding blir oppmerksom på brudd på lover eller menneskerettigheter, har hun mandat til å si ifra.

– Min rolle er å løfte fram eldrestemmen og ressursene som finnes blant eldre. Vi går ikke ut på dato selv om vi blir pensjonister, fastslår hun.

 **Viktig posisjon.** Fylkesordfører Arne Thomassen tente umiddelbart på ideen om et eget fylkeseldreombud.

– Jeg syntes det var en veldig god idé, selv om det ikke er prøvd tidligere. Agder er også det eneste fylket som har et eget Nav-ombud i tillegg til fire oppvekstombud. Disse rapporterer direkte til Fylkestinget, og møter oss politikere fire ganger i året. Vi ser allerede at eldreombudet har fått en viktig posisjon, sier han.

Aldersvennlige samfunn, digitalt utenforskap og aktivitet versus ensomhet, er de viktigste temaene Nøding jobber med.

– En hovedutfordring er at stadig flere eldre hjemmeboende risikerer å bli ensomme. Det bekymrer meg at man knapt kan gå på uformelle besøk lenger. Samfunnet er blitt så oppdelt i båser, påpeker hun.

 **Folkehelseproblem.** I 2023 tok 707 nordmenn sitt eget liv, og eldre menn topper statistikken. 

– Ensomhet og selvmord blant eldre er et betydelig folkehelseproblem. Derfor ønsker jeg å arrangere en konferanse om ensomhet i løpet av året, opplyser hun.

Eldre får stadig høre at de må ta ansvar for eget liv, men Nøding påpeker at det kan være vanskelig å bygge opp et nytt sosialt nettverk i godt voksen alder.

– Mange blir sittende alene når de mister partneren sin. Egentlig bør vi begynne å bygge en «pluss-familie» allerede mens vi er i 40-årene, sier hun.

Eldreombudet mener at frivilligheten spiller en svært viktig rolle for å forebygge ensomhet. Hun trekker blant annet fram arbeidet som alle de frivillige og tillitsvalgte i Pensjonistforbundet legger ned. 

– Jeg har besøkt flere av Pensjonistforbundets lokallag i Agder, og deres kraft, kunnskap og engasjement er enormt inspirerende. Der har både politikere og vi andre mye å lære. Jeg håper å kunne bidra til å koble på flere aktører for å skape arenaer der eldre kan føle tilhørighet i et fellesskap, sier hun.

 **Stram økonomi.** Nøding får stadig vekk henvendelser fra enkeltpersoner som ber om hjelp.

– Selv om jeg ikke skal drive med saksbehandling av enkeltsaker, så kan jeg gi råd og veiledning. Jeg kan henvise videre til andre ombud eller til statsforvalteren. Mange eldre og deres pårørende vet ikke hvor de skal klage, derfor er en viktig del av mitt arbeid å informere om hvilke muligheter som finnes, sier hun.

Stramme kommunebudsjetter fører ofte til kutt i forebyggende tiltak, også for eldre.

– Det er lett å se seg blind på utgiftene, og glemme at det koster mer å la være å forebygge. I Norge rammes om lag 9000 voksne mennesker av hoftebrudd hvert år, noe som koster samfunnet om lag 14,5 milliarder kroner årlig. Du kan få ganske mye strøsand for den summen, slår eldreombudet fast.

**FAKTA**

  

**Fylkeseldreombudet i Agder skal blant annet:**

*   arbeide for å fremme eldres interesser overfor det offentlige og private, og følge med på utviklingen i eldres situasjon.
*   bistå alle alderspensjonister og andre over 65 år etter eget skjønn.
*   være en stemme for eldre i Agder
*   sikre at eldres rettigheter blir respektert.
*   gi informasjon og veiledning i saker som angår eldre.
*   bidra til å styrke eldres rettigheter.
*   spre informasjon om eldres livssituasjon og rettigheter.

Møt Norges eneste eldreombud

**TEKST:** ANNE WENNBERG

**FOTO:** ELLEN J. JARLI 

Det var på korøvelser Toril først merket at hørselen begynte å svikte, og barnebarna syntes litt for ofte hun sa «hæ?». I dag er hun en lykkelig bruker av et svært nyttig hjelpemiddel, men hun har mye å utsette på hvordan hørselsomsorgen for eldre fungerer i Norge i dag. 

– Manglende oppfølging er nok den viktigste grunnen til at mange har høreapparatet liggende i skuffen, og der kan det verken forebygge utenforskap eller demens. Skal vi som er eldre delta aktivt i samfunnet, og bidra med erfaringen vår, må vi høre, sier hun.

77-åringen er tidligere psykiatrisk sykepleier, har i flere år vært aktiv i eldresaken. Hun har vært leder av eldrerådet i Drammen og er nestleder i Pensjonistforbundet i Buskerud. I tillegg er hun leder av Pensjonistforbundet Konnerud og for samarbeidsutvalget i Drammen kommune. 

– Allerede som 60-åring meldte jeg meg inn i Pensjonistforbundet, forteller hun. 

**Et utfordrende møte.** Det er veldig lang ventetid for å komme til audiograf i det offentlige i dag, noen steder over 80 uker, viste en undersøkelse høsten 2024. Det er svært uheldig med tanke på hva nedsatt hørsel fører til. Toril måtte ikke vente så mange ukene, for hun kom til en privat hørselsklinikk med kommunal avtale. Men det første møtet ble utfordrende:

– Jeg savnet å bli møtt på en måte der audiografen sjekket om jeg forsto de forklaringene hun ga meg. Jeg tenkte at jeg hadde jo bruksanvisningen, så det skulle gå greit, men det gjorde det ikke, og apparatet havnet i skuffen. Heldigvis fikk jeg hjelp og veiledning av en audiograf i familien.

Toril oppfordrer dessuten alle som skal til audiografen for å få sjekket hørselen, til ikke å gå alene. På den måten kan du få hjelp til å få med deg informasjonen som gis, og til å stille gode spørsmål. For mange er det mye følelser involvert, og da kan det være vanskelig å konsentrere seg om tekniske detaljer, uansett om audiografen er omsorgsfull og tar seg tid.

« Jeg tenkte at jeg hadde jo bruksanvisningen, så det skulle gå greit, men det gjorde det ikke, og apparatet havnet i skuffen. »

**Hva med apotekene?** En ting er ventetiden for å komme til audiograf, mellom 25 og 40 uker er vanlig, en annen ting er oppfølgingen etter at du har tatt høreapparatet i bruk. Reparasjoner, spørsmål du trenger svar på, rens – som alt annet må det holdes vedlike og utnyttes best mulig for at du skal ha fullt utbytte av bruken. 

– Oppfølging og veiledning er for dårlig i hørselsomsorgen. Det bør finnes lett tilgjengelige tilbud om hjelp til rensing av høreapparater, bytting av batterier, og skifte av nødvendig utstyr i apparatene til dem som ikke selv får det til. Man blir sliten når høreapparatet ikke virker optimalt, så det er viktig å få hjelp når man trenger det, sier Toril. Et forslag fra hennes side er at apotekene kanskje kan bidra med slik hjelp.

**Forebygger ensomhet**. Hun vil også understreke at det ikke er noen grunn til å skamme seg over dårlig hørsel:

– Det er en helt naturlig del av det å bli eldre. Vi bruker jo gjerne briller! Dagens høreapparater er dessuten små og diskré. Lar du det ligge i skuffen, eller dropper hørselstesten, blir kommunikasjonen med omgivelsene vanskelig, og konsekvensene av det kan bli alvorlige: dårlig livskvalitet og ensomhet, som kan være med på å utvikle demens.  

På spørsmål om hva som kan løse hørselskrisen vi har i dag, svarer Toril uten å nøle:

– Jeg håper det jobbes med å få folk til å bli audiografer, for det er for få av dem. Det fører til stress, som går ut over pasientene. Flere private bør få avtaler, og lønna må opp!

**Tre tegn på at du kanskje hører dårlig og bør oppsøke fastlegen:**

1.  Du irriterer deg over at «alle andre» snakker fort og utydelig.
2.  Du får ofte kommentarer om at TV-en eller radioen din står veldig høyt på.
3.  Du har begynt å trekke deg unna visse aktiviteter eller situasjoner fordi det er vanskelig å høre.

_Kilde: Helsenorge_

– De aller fleste liker musikk, slår Toril fast. Hun spiller ofte på pianoet hjemme i stua, og er glad hun kan fortsette å kose seg med musikken.

Toril Naper Hauge spiller piano

  

**FAKTA**

*   Nedsatt hørsel er en naturlig del av å bli eldre.
*   Hos eldre er det de lyse (høyfrekvente) lydene som blir redusert først.
*   Du kan få problemer med å høre enkelte stemmer og ord.  
*   Du kan også slite med å følge samtaler, spesielt i støyende omgivelser. 
*   Lyder som «s», «k», og «t» kan det bli vanskelig å høre, og det kan gi problemer med å skille ord fra hverandre, som «søtti» og «førti».

_Kilde: Helsenorge_

– Høreapparatet virker ikke i skuffen

**TEKST:** ANNE WENNBERG

Generalsekretær i Hørselshemmedes Landsforbund, Inger Helene Venås, peker på farene ved nedsatt hørsel. Forbundet er i tett dialog med helsemyndighetene for å få løst krisen i hørselsomsorgen.

– Flere studier de siste årene har vist at nedsatt hørsel øker risikoen for å utvikle demens, og dette er noe som bekymrer mange. Samtidig er dette en risikofaktor det går an å gjøre noe med. Derfor er det så viktig å ruste opp hørselsomsorgen slik at ventetiden for å få høreapparat går ned, sier Venås.

 I dag må mange vente et helt år eller mer, og mens man venter går det ut over både arbeid, sosialt liv og livskvalitet.

**Trekker seg tilbake.** Hun understreker også at hørselstap er forbundet med økt risiko for utenforskap og ensomhet, i verste fall depresjon.

– Å høre dårlig gjør det vanskeligere å henge med i samtaler når flere er samlet, og det blir slitsomt å være på steder med musikk eller bakgrunnsstøy, som på kafeer, restauranter eller andre sosiale møtesteder. Mange med hørselstap trekker seg derfor tilbake og blir mer isolerte, sier Venås.

Hun kan også fortelle at det å måtte anstrenge seg for å høre hele tiden, kan føre til muskel- og skjelettplager, stress, psykiske plager og utmattelse. Det å høre dårlig kan rett og slett gå ut over helsa på mange plan. Derfor er det så viktig både å oppsøke og få hjelp når du merker at hørselen begynner å svikte. 

**Mangler minst 150 audiografer.** Dessverre er det er altfor lang ventetid i det offentlige for å få hjelp. Hva mener generalsekretæren i HLF kan løse den krisen?

– Først og fremst trenger vi flere audiografer i klinisk arbeid. I samarbeid med Audiografforbundet har vi regnet ut at Norge i dag mangler minst 150 audiografer dersom vi skal få gjort noe med de lange ventetidene. Framover vil en voksende befolkning og økende antall aldre kreve ytterligere styrking av tjenestetilbudet på høreapparatområdet.  Da trenger vi tiltak som gjør både audiografutdanningen og selve yrket mer attraktivt. 

**Jobber med saken.** Generalsekretæren forteller at de er i dialog med både helsemyndighetene og de ulike hørselsfaglige miljøene for å vurdere akutte og strukturelle grep som kan styrke tilbudet kvantitativt og kvalitativt.

– En del av svaret er at vi må utdanne flere audiografer, og samtidig sikre at de faktisk jobber i yrket de har utdannet seg til. Audiografene har lenge bedt om større faglig selvstendighet. Vi tror at dette er det mest sentrale grepet som bør tas nå. Detaljene her må utformes på tvers av de ulike fagmiljøene. Tilbudet må forankres i det offentlige for å sikre lik tilgang til tjenester for alle, avslutter Inger Helene Venås.

**FAKTA**

*   Rundt 60 prosent av alle nordmenn mellom 60 og 79 år har en hørselsutfordring.
*   En million mennesker har hørselsutfordringer i Norge i dag, og 730 000 over 20 år har hørselstap
*   Andre utfordringer er for eksempel tinnitus, og 280 000 har tinnitus med nedsatt hørsel
*   Rundt 300 000 her i landet bruker høreapparat, men en undersøkelse fra 2019 viser at sju prosent av høreapparateierne ikke bruker det hele tatt, mens 22 prosent bruker det mindre enn én time om dagen.
*   Ventetiden fra rekvisisjon fra lege er registrert, til utredning starter hos audiograf, er per januar 2025 i snitt 34,2 uker
*   Denne ventetiden varierer fra 82 uker ved UNN i Tromsø til sju uker ved Finnmarksykehuset HF i Karasjok

  

[Som medlem kan du lese alle tidligere utgaver av Pensjonisten (krever innlogging).](https://www.pensjonistforbundet.no/om-pensjonistforbundet/pensjonisten)

Krise i hørselsomsorgen 

Tekst: Ingunn Solli

Hvert år faller om lag en tredel av alle eldre over 65 år i Norge, og de aller fleste fallene skjer hjemme. Skader etter fall koster samfunnet store summer hvert eneste år, i tillegg kommer alle de negative konsekvensene både for dem det gjelder og deres pårørende. Nå er det kommet nye nasjonale faglige råd for fallforebygging, og Nasjonalt senter for aldring og helse ønsker dem hjertelig velkommen:

– Forebygging er det viktigste vi gjør! Vi kan gå glipp av så mange gode år i alderdommen dersom vi ikke tar forebygging på alvor, sier Gro Gujord Tangen, fagsjef for fysisk helse ved senteret.

[Les også: Slik kan du forebygge fall](https://www.pensjonistforbundet.no/forebygge-fall)

**Egeninnsats er effektivt.** Hun understreker at det er ganske enkle tiltak som skal til for å hindre fall og skader, og vi kan gjøre mye selv. Stikkordene er hverdagsaktivitet, styrketrening og balansetrening.

– Det er også viktig at helsepersonell har søkelys på fallforebygging, og at de har kompetansen som trengs for å kunne jobbe aktivt for å få ned antall fall blant eldre. Nasjonalt senter for aldring og helse har derfor opprettet en egen nettside der helsepersonell og andre kan finne kunnskap, inspirasjon og konkrete tips og råd til hjelp i arbeidet.  

Gro Gujord Tangen forteller at Oslo kommune er et godt eksempel på at forebygging av fall og fallskader nytter. I Oslo er nå antallet hoftebrudd på historisk lavt nivå.

**Mange nye tilbud.** – En viktig årsak kan være at det er kommet mange tilbud om seniortrening rundt omkring i bydelene de senere årene. Det viser hvor stor betydning det har at det finnes lavterskeltilbud i nærheten av der folk bor. Det er jo slett ikke alle som føler seg hjemme på et treningssenter. Dessuten er det sosialt og hyggelig med slike treningsgrupper. Da blir det så mye enklere for folk å få lagt inn litt styrke- og balansetrening i hverdagen.

I tillegg fokuserer Oslo kommune på det Tangen kaller _sekundærforebygging_.

– Alle over 50 år som kommer til Oslo legevakt med et brudd blir ikke bare gipset, de får også tilbud om beintetthetsmåling. Målingen avdekker om du trenger medikamenter mot beinskjørhet. Det kan høres ut som en selvfølge, men det er først de senere årene at dette er satt i system i Oslo. Og det er fortsatt ikke rutine ved alle legevakter i alle kommuner, forteller hun. 

**Snakk med fastlegen.** Tangen oppfordrer derfor alle som har hatt brudd eller som er bekymret for å falle, til å snakke med fastlegen sin om beintetthetsmåling. Det er dessuten en del risikofaktorer for utvikling av beinskjørhet som det kan være greit å være klar over. Kan hende du bør ta en prat med fastlegen din om beinskjørhet, enten du har brukket noe eller ei.

– Røyking, arv, tidlig overgangsalder, bruk av enkelte legemidler og flere andre faktorer øker risikoen for beinskjørhet. Fastlegen kan gå gjennom dette med deg og vurdere om du bør måle beintettheten og eventuelt starte med medisiner, sier Tangen, og legger til:

– Men ikke glem at det er mye en kan gjøre selv med enkel trening. Styrketrening bygger også bein. Sjekk gjerne med kommunen om det finnes en Sterk og stødig-gruppe i nærheten av der du bor. Dette er styrke- og balansetrening i grupper tilpasset voksne over 65 år som føler seg litt ustø eller merker begynnende funksjonssvikt. I januar 2025 er det 135 kommuner som har dette tilbudet. Det er over 740 frivillige instruktører og mer enn 9000 deltakere på landsbasis. Målet er mange flere!

 Gro Gujord Tangen ved Nasjonalt senter for aldring og helse understreker at ganske enkle tiltak kan forebygge mange fallskader.  Foto: Martin Lundsvoll.

Gro_Gujord_Tangen_Foto_Martin_Lundsvoll

**FAKTA OM FALL**

*   1/3 av befolkningen over 65 år faller minst en gang hvert år. Halvparten over 80 faller årlig. 
*   30-50 prosent av fall hos eldre gir behov for medisinsk behandling. I overkant av ti prosent av fallene gir bruddskader. Det er ca. 9000 hoftebrudd hvert år. 
*   Viktigste risikofaktorer for å falle er tidligere fall, redusert balanse og muskelstyrke, samt underliggende sykdommer.

Fall kan og bør forebygges

Tekst: Eva Kylland

Hun omfavnet sin elskede en siste gang til Leonard Cohens «Dance Me to the End of Love». Sammen vugget de inn i hans siste søvn. Kreftsvulsten tok Sunnivas råkjekke ultraløper, og den lekne faren til deres tre barn. Det nærmer seg fire år siden. 

Bare fire år tidligere døde hun nesten selv i en ulykke på sykkel i Oslo.

Prøvelsene har vært voldsomme også lenger tilbake: Da Sunniva og Lars Kristian var i første halvdel av 30-årene, ble de foreldre til tre alvorlig syke barn. 16 år gammel mistet Sunniva en ett år yngre søster i anoreksi. Tre søstre vokste opp i en familie der mye var uforutsigbart. Som barn ble stille, skoleflinke Sunniva stengt ute og mobbet.

I løpet av ungdommen vokste det fram stor indre styrke i henne, knyttet til «å kunne ta plass og være annerledes». Sunniva har vendt tung bagasje til dyrebare ressurser.

**Visualiserer mangfoldet.** 23\. februar ble Sunniva Gylver (58) vigslet til biskop i Oslo, Asker og Bærum, og Døvekirken. 

Det var Kirkerådet som tilsatte henne, og lederen uttalte: «Med Sunniva Gylver får Den norske kirke og Oslo bispedømme en biskop med unik evne til å formidle kristen tro på en engasjerende og forståelig måte, som når langt ut over kirkens kjernetropper.»

– Det er mye jeg ikke kan. Men jeg er veldig god til noe, sier Sunniva.

– Jeg evner å forkynne evangeliet med begeistring og troverdighet. Jeg kan kommunisere med mange ulike mennesker. Jeg setter ord på tro, som gjør det lettere for folk å se seg selv som en del av kirken. Så er jeg tydelig på troens vegne. Samtidig blir jeg oppfattet som åpen og inkluderende.

Hun har vært prest i menigheter i Oslo i 30 år. Sunniva avslo lenge å stille til nominasjon, når ulike bispedømmer skulle ansette ny leder.

– Da jeg sa «ja», handlet det ganske mye om lyst til å vise enda flere mennesker, at vi er et stort mangfold i kirken, og i lederskapet. Det er jeg med på å tydeliggjøre, sier Sunniva og ler godt.

– Jeg visualiserer det, da. Helt konkret.

**Å leve enklere.** Sunniva har de to siste årene bodd i en leilighet på 30 kvadrat i Oslo sentrum, sammen med Jack Russell-terrieren Milla. 

– Poenget er en prioritering av miljø og bærekraftig liv. Barna hadde flyttet ut og fått tid til å sørge, også over at barndomshjemmet deres skulle bli solgt. Milla og jeg trenger ikke mer enn ett rom, sier Sunniva og understreker at hun har tatt valget ut fra en overbevisning, biskopen vet godt at hun er privilegert.

Ni personer har hun klart å dekke på til, da er hele leiligheten gjort om til ett middagsbord. 

– Å ha venner, og penger til å kjøpe mat, betyr mer enn at boligen er stor og flott, mener Sunniva.

Iblant savner hun å kunne invitere barna til den store leiligheten. Men hvis man tenker at noe er rett, må det av og til koste litt, ifølge biskopen. Som ikke nøler med å definere seg selv som «en upraktisk type». Å eie innebærer også å måtte vedlikeholde.

– Det er fint å kunne gjøre ren boligen på åtte minutter. Og jeg slipper å bli fristet til å kjøpe nye gjenstander, for det har jeg ikke plass til.   

 27 år gammel, året før hun var ferdig utdannet prest, fant Sunniva Gylver sitt åndelige hjem i den økumeniske bevegelsen Korsvei. De prøver å finne en retning for hva det betyr å følge Jesus Kristus i vår tid. «Å leve enklere» er en av de såkalte veiviserne, som bevegelsen har kommet fram til.  

– Vi arrangerer festival annethvert år, hver gang blir jeg berørt og går hele uka med en klump i halsen. Å være med i Korsvei har gitt meg tilbake troen på kirken og håpet, de gangene det har skrantet, forteller Sunniva.

«Å ha venner, og penger til å kjøpe mat, betyr mer enn at boligen er stor og flott»

Sunniva Gylver er ikke bare biskop, hun er også treningsinstruktør. Foto: Eva Kylland. 

Sunniva Gylver er treningsinstruktør

**Helse i å trene.** Å trene daglig og være bevisst på pust og kroppsholdning, har vært vesentlig for hennes utvikling som menneske. Like lenge som hun har vært prest, har Sunniva Gylver vært instruktør i aerobic. Gruppen hennes består av flest studenter. Musikk står på full guffe, mens Sunnivas kraftfulle røst instruerer. Tempoet er ikke til å tro, i omtrent tre kvarter. 

Samtidig forbruker Sunniva mye papirlommetørklær.     

– Når jeg snyter meg gjennom timen, så er jeg altså ikke forkjølet. Det bare renner etter en ulykke, der jeg fikk en hodeskade, forklarer hun.

 Harpemusikk tar over. Hele biskopens klasse ligger på gulvet. Sunnivas stemme er meditativ, varm og rolig. Deretter er det tid for å stå opp og tøye muskler.

– Nå strekker vi forsiden av lårene. Dette er ikke jeg god til, for jeg er svimmel etter ulykken, sier Sunniva, mens hun finner hjelp med balansen opp mot en vegg.

 Det er snart åtte år siden syklist Sunnivas hode ble kjørt over av bakhjulet til en bil. Sjåføren så henne ikke. Da hun uteble til middag, sporet Lars Kristian konas mobil. Den befant seg på akutten. Der fant han sin elskede. Hun svevde mellom liv og død. Rastaflettene hadde dempet noe. Den gjennomtrente kroppen kan ha vært avgjørende. 

**Forholdet til påsken.** Biskop Sunniva lever. Men både Lars Kristian og lillesøster Gunvor er borte. 

– De første bursdagene til begge, etter at de døde, falt på en 1. påskedag. For meg har det blitt et slags håndslag fra Gud: «Husk at døden aldri har det siste ordet.»  I påsken feirer vi at Guds kjærlighet er sterkest.

–  Jeg kunne ikke leve uten oppstandelsen. Den er for meg god grunn til å stå opp om morgenen. Gud skal nyskape himmel og jord. Da vil alt bli godt og rettferdig. Håpet om og troen på det, er en sterk drivkraft i mitt liv, forteller Sunniva.

Så snakker hun om lidelsen til mennesket Jesus. I påsken opplevde han først det grusomste: svik, ensomhet, tortur og død. Folkemengden var først store fans av Jesus, men et par dager senere brølte de «korsfest». Det minner Sunniva om både storheten og det forferdelige mørket, som finnes i oss mennesker.

– Vi er aldri alene, selv på de vondeste stedene i livet og verden. Og vi må aldri slutte å bry oss.

 Allerede i femte klasse lærte Sunniva noe skjellsettende om å stå opp for dem som trenger det. En morgen hun kom til skolen, sa en jente i klassen, som het Hege, at denne dagen ville de andre ta Sunniva. Men Hege skulle gå sammen med henne. Og det gjorde hun, mens de andre tømte sekken, dro av lua, lugget og sa vonde ord. 

– Den dagen fikk jeg et ideal å se opp til. Sånn ville jeg også bli.  Og jeg var såpass verdifull, at Hege var villig til å ta et stort tap i status. Da kjente jeg, at kanskje var jeg faktisk verdt noe.

– Håpet om og troen på oppstandelsen er en sterk drivkraft i mitt liv, sier Sunniva Gylver,  Foto: Eva Kylland.

Sunniva Gylver foran kirkedøren

**Fridde på tredje date.** Hun går over til å snakke om hvor fantastisk det er, at vi feirer påske samtidig som naturen våkner til live etter en lang vinter. Det gror, spirer og blomstrer. Flere ganger daglig er biskop Sunniva ute på tur i Oslos gater og lufter sin umistelige samboer Milla. 

\- Jeg går og babler med Gud hele tiden. Kanskje jeg bekjenner noe, ber om lindring og kraft for et annet menneske, eller jeg takker, fordi jeg blir så overveldet av det som er skjønt og godt.

Sunniva legger til at troen for henne ikke handler om å prestere. Hun hører ikke Gud svare, har ikke sett Jesus eller hatt overnaturlige opplevelser. Men hun fornemmer et mektig nærvær, som bærer.     

– Jeg er en alvorlig person med et lyst sinn. 

Etter sin død regner hun med å bli husket for ordene «midt i alt som er». Egne prøvelser og et langt yrkesliv, med flere tusen sjelesorgsamtaler, har prentet inn: Vi mennesker står i så mangt, og livet er urettferdig. 

 To setninger til fra Sunniva Gylvers munn, antar hun at mange vil huske: «Gresset er ikke grønnere på den andre siden. Det er grønnest der det blir vannet.» 

 Da hun og Lars Kristian møttes, var hun 20, han ett år eldre. Det slo gnister. Lars Kristian fridde til Sunniva på tredje date. De gikk ut og kjøpte ringer. Siden fikk hun vite at han var ateist. Og han stemte ikke ved politiske valg. I boken «Midt i alt som er» fra 2022 er Sunniva åpen om at de hadde sine runder. Samtidig oppdaget de vesentlige felles verdier, forankret ulike steder. 

–  Lars Kristian var en fantastisk ektemann og pappa, en sexy håndverker, med energi og utstråling. Vi elsket hverandre høyt til det siste.

En alvorlig person med et lyst sinn


Av Ingunn Solli, redaktør

Ifølge politikerne skal det visstnok komme den reneste tsunamien av demente gamlinger og skylle inn over landet. Folk som ikke henger med i samfunnet lengre og som trenger hjelp til alt. Bekymringen for kommuneøkonomien er stor, og hvem skal egentlig ta seg av alle disse gamle? 

Men bildet er langt mer nyansert. Sannheten er at store deler av frivillig sektor ville gått i stå uten pensjonistenes innsats. I en fersk rapport fra Ny Analyse utført for Senter for et aldersvennlig Norge, har de sett på nettopp verdien av aktive seniorer. Og det er ikke småtterier. Pensjonistenes samfunnsbidrag er faktisk verdt 40 milliarder kroner hvert eneste år. Tenk litt på det tallet. Og med riktig innsats kan verdien være doblet i 2035, viser framskrivningene. Det offentlige og samfunnet ellers tjener dermed store summer på at pensjonister bruker av sin fritid til frivillig innsats i sitt nærmiljø, både gjennom lag og foreninger og i nettverket sitt. Pensjonistenes bidrag utgjør en betydelig verdiskaping som ikke fanges opp i det vanlige nasjonalregnskapet.

«Slutt å snakke om eldre som en byrde. Snakk om eldrekraften!»

Over hele landet gjør pensjonister blant annet en helt uvurderlig innsats som omsorgspersoner for syke ektefeller og samboere – slik at kommunen sparer penger. De henter også barnebarn på SFO og stiller opp når ungene har øyekatarr og ikke får gå i barnehagen – slik at foreldrene kan gå på jobb og holde samfunnsmaskineriet i gang. Pensjonistene passet barnebarn i mer enn 31 millioner timer i fjor! 

De klipper dessuten hekken til naboen og handler inn mat for venner som er dårlige til beins. De er lesevenner for skolebarn som skal lære å lese, og de er kjørelærere for familiens tenåringer. Spreke og aktive seniorer lager mat på eldresentrene og er besøksvenner i fengslene. Med mye, mye mer. Eldre mennesker er forresten også bærere av erfaringer, tradisjoner og historie – et viktig samfunnslim.  

Derfor er min oppfordring til politikerne i valgåret 2025, krystallklar: Slutt å snakke om eldre som en byrde. Snakk om eldrekraften!

Leder: Vi må snakke om eldrekraften!

Tekst og foto: Håvard Egge

Da korpsentusiast Bjørn Westgård så en person med demens spille kornett i tv-serien _Demenskoret_, fikk han ideen om å starte demenskorps.

– Det er selvfølgelig mulig å spille et instrument selv om man er glemsk. Jeg kaller det glemsk, for jeg liker ikke ordet dement, forteller musikalsk leder og initiativtaker til Malvik demens- og seniorkorps.

I februar i fjor sendte Westgård ut et informasjonsskriv hvor han inviterte både personer med demens og andre seniorer til å bli med i det nye korpset.

– Vi vil ha en miks av demente og andre seniorer, som kan fungere som støttespillere for de glemske, forteller han.

**Et fantastisk syn.** Irene Rygh Pedersen er datteren til en av musikerne som har demens. Hun forteller at faren koser seg veldig i korpset.

– Det er helt fantastisk å se pappa spille i korps igjen! Han lever i nuet, så han husker ikke nødvendigvis at han er med i et korps, men jeg ser at han koser seg skikkelig med det, sier hun. 

Faren Terje hadde egentlig sluttet i korps da han fikk påvist Alzheimers for noen år siden. Men han tok titt og ofte fram trombonen for å spille litt for moro skyld. 

– Jeg var svært usikker på hvordan det ville være for han å lese noter igjen, men det har ikke vært noe problem. Jeg er så glad for at vi kan fortsette å dyrke den interessen sammen, sier Irene rørt. 

**Ryggmargsrefleks**. Hittil har 18 personer meldt seg, men kun to demente.

 – Vi holder på å rekruttere flere, og har fått positive signaler fra mange. Gjengen vi har nå er veldig fin, så forholdene ligger veldig godt til rette for å ta imot nye, glemske medlemmer. Her er alle tidligere musikanter velkomne til å være med.

Bjørn Westgård forteller at de demente ikke har hatt noen problemer med å være med å spille.

– Det sitter i ryggmargen, det! De klarer til og med å spille etter noter, forteller han. 

Korpset legger opp til et repertoar som ikke er for komplisert, men samtidig gøy å spille. Hver fjortende dag møtes korpset til øving.

– Det sosiale samværet er like viktig som selve øvingen, så her er det ikke bare én kaffepause, det er to, sier Bjørn, og legger til: –  Musikantene storkoser seg sammen. Praten går i ett, og det er alltid kaffe og vafler, samt noe mat.

« Forholdene ligger veldig godt til rette for å ta imot nye, glemske medlemmer. »

Ingunn Solli

Module title

Møt Norges eneste eldreombud

– Høreapparatet virker ikke i skuffen

Krise i hørselsomsorgen

Besøksadresse

Postadresse