Kulturformidleren Knut Buen  

Skiens storstue, Ibsenhuset, er fylt med velvoksne publikummere. Det summer svakt fra taletrengte, og forventing merkes i salen. På podiet denne lørdagen sitter hovedpersonen, traust skuende utover forsamlingen, som en fant fra eventyret.   

Fossegrimen

Han ble kalt «Fossegrimen» av sin venn Erik Bye. Et underjordisk vesen som holdt til i fossen, og spilte fele og trollet. Knut Buen troller ikke, men spiller hardingfele - som han har gjort siden han var ni år. På scenebordet ved siden av ham ligger to hardingfeler, dekorert av Knut selv. De er flittig i bruk i løpet av den timen en av våre beste kulturformidlere har til rådighet i Ibsenhuset i Skien. Folk er lydhøre og tar til seg slåtter, springere, sagn, historier, refleksjoner og vitser. Stemningen stiger, og stundom kan du også høre den berømte knappenåla falle. 

Sagn og historier

Som yngstemann ble han glemt bort da han skulle få sitt navn i kirkebøkene. Først da gutten var tre år ble han døpt. Presten het Dolva, var en diger kar, og Knut lurte på om dette var selveste Gud? Da seremonien var over, sa faren at Knut skulle gå tilbake til presten og takke for dåpen. Knut minnes sin dåpsdag som sin første offisielle opptreden, og da han fikk hilse på Gud!!   

Knut Buen poengterer at han ikke har studert, men tatt til seg lærdom ved å følge med på hvordan andre spilte og fortalte historier. Han er full av sagn og historier, så det har han lykkes med.   

– Det har vært nødvendig som folkekunstner å være allsidig og yrkesmessig mangfoldig. Felespillet er og har vært det viktigste, og jeg kom godt i gang på 1970-tallet med opptil fire skolekonserter om dagen. Det som også er viktig, er å ha egne ideer, finne på nye ting.   

Stor allsidighet

Allerede i 1975 ga Knut ut sin første plateproduksjon. Siden ble det en rekke CD-er med folkemusikk, toner, sagn og dikt, for folkemusikeren er også poet, må vite. 

Buens Beste kom i 2008, sammen med blant andre Kåre Nordstoga. Ti år senere kom «Skjemt og Alvor» med Knut og Halvor Kleppen, godt kjent fra NRK og Dyrskun.   

Knut har også gitt ut flere bøker på Buens Kulturverksted, og en rekke artikler i bøker, tidsskrift og aviser. Han har komponert og publisert rundt 50 slåtter, viser og tekster, i tillegg til arrangement av tradisjonell folkemusikk og egne verk.   

– Sjumilsstøvler fra folkeeventyret, det er jo internett det! Du er jo i Australia på et sekund! Facebook er med å bygge ned motsetninger i verden. Fantastisk viktig at vi kan snakke sammen gjennom et slikt medium.  

Selvlært

Knut vokste opp i Tuddal, som sammen med bygdene Sauland og Hjartdal utgjør Hjartdal kommune. Født i 1948 som yngst blant fem søsken. Faren Anders var spelemann og mora Margit var kveder!  Av søsknene var Hauk Buen, Agnes Buen Garnås og Knut folkemusikere. Hauk gikk bort i 2021. Kari Buen er skulptør, mens Asbjørn jobber i byggebransjen. Knut Buen har til sammen åtte barn med to koner. Musikken står sterkt i familien.   

Knut Buen er folkemusiker, hardingfelespiller, komponist, folkeminnesamler, skribent, rosemaler, gårdbruker og forretningsmann. I 2024 har det gått mest i konserter rundt om i landet, med hardingfeler og mange historier og sagn.  

Da Knut var 14 år, begynte han som elev på realskolen i Bø. Han bare satt, sa ikke et ord på to uker. Reiste så hjem til Tuddal, og startet sin lange utdannelse som autodidakt!  

Hva har han ikke lært seg på egen hånd? Som 15-åring vant han Landskappleiken i yngste klasse på Notodden. Nevnt i radioen som «særs begavet» av komponisten og spelemannen Eivind Groven. 

Treffende replikker

Knut Buen er kjent for kjappe, treffende replikker. Under Landskappleiken i Bergen i 1973 klagde tyske turister over festbråk på Fantoft Studentheim der kappleikfolket bodde. Da sa Knut: «Dem bråkte så fært under krigen, så fer dem tola at me bråkar att litt nå!»      

Han regnes som en av Norges fremste utøvere på hardingfele, og er Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, og innehar to spellemannspriser fra 1992 og 1994. Han er professor 2 ved Norges Musikkhøgskole, for et lydhørt publikum med studenter.     

En av årets mange konserter er over. Et fornøyd publikum forlater foajeen i Ibsenhuset, og vi får alenetid sammen med den legendariske felespilleren og ettertraktede underholderen.   

Knut Buen er også kjent for å være frittalende. En gang kritiserte han rosemalerne i Telemark for å bruke for grumsete farger. En rosemaler fra Midt-Telemark tok dette svært ille opp, og kom bort til Knut under Dyrskun i Seljord og truet med å drepe ham, og fikk dette svaret: «Det e i så fall det einaste du kjem til å bli hugsa for!» 

Fortelle historier

Fem år gammel flyttet Knut til Tuddal, og har bodd der siden. Få, hvis noen, kjenner den lille fjellbygda bedre, med 350 innbyggere, små gårder, husdyr, skogsdrift, jakt og fiske. Folkemusikken står sterkt med flere spellemenn, felemakere, kvedere og rosemalere. Etter at industrialiseringen gjorde sitt inntog, med sprenging av tunneller og utbygging av vannkraft, ble flere gårder nedlagt.  

– Selv har jeg drevet gårdsbruk, hytteutleie og rosemaling, men i dag dreier det seg om å være spellemann, fortelle historier og underholde, som her i Ibsenhuset.   

Knut Buen bygde også sitt eget Tuddal Amfi og Tonehall. Hit kom også kong Harald og dronning Sonja på besøk under åpningen med 1000 tilskuere. 

Amfiet ble ikke den suksessen som Knut håpet på, så det er ingen aktivitet der i dag. For dem som kommer til Tuddal, er også Tuddal Høyfjellshotell AS verdt et besøk. Bygd i nasjonalromantisk stil på slutten av 1800-tallet, på solsiden av den mektige Gaustatoppen.    

Kulturbærer og formidler

Som født inn i en musikalsk familie, tok Knut Buen med seg fortellertradisjonen som en del av sin formidling, sammen med musikken.   

– Spelemenn kan ikke noter, så jeg spiller etter hukommelsen. Derfor finnes det så mange variasjoner. Ellers liker jeg, og ser nytten av, å samarbeide med folk som har skolering.   

Dem har det vært mange av gjennom årene, blant annet Arve Tellefsen, Arne Nordheim og Sigmund Groven. Siden musikken alltid knyttes sammen med sagn og fortellinger, blir opplevelsen en mektig kulturformidling. Under konserten i Ibsenhuset kom denne historien: 

– Ole Bull var i Bergen i 1831, og da han gikk ute i gaten, fikk han høre felemusikk. Han måtte spørre hvem som spilte så vakker folkemusikk? Jo, det er Myllarguten, Torgeir Augundsson, fra Telemark, ble det sagt. Ja, han må jeg hilse på! sa Ole Bull. For jeg har aldri hørt så vakkert slåttespill som jeg har vært så fornøyd med!   

Ole Bull inviterte Myllarguten hjem til seg på Valestrand, hvor de spilte for hverandre. Myllarguten spilte flere slåtter han hadde satt sammen, og Ole Bull kunne fortelle hvor de kom fra. Senere spilte Ole Bull introen til Don Juan av Mozart, og Myllarguten tok fullstendig av! Langt på natt kunne Ole Bull høre Myllarguten spille Don Juan, etterfulgt av en slått, men endte opp med en vill Halling! To musikksjeler hadde truffet hverandre og de ble gode venner!   

Fascinert av naturen

31. oktober rundet  Knut Buen 76 år. Han har spilt hardingfele i 67 år, og med 50-100 konserter i året har han nådd ut til mange av Norges innbyggere. Ikke minst i områdene hvor folkemusikken står sterkt, som i Hallingdal, Numedal, Valdres og Hardanger.  

Når du i tillegg tar med rosemaling, sagn, kveding og fortelling, så kan Knut regnes som en betydningsfull formidler av norsk kultur og tradisjon. Hva har naturen betydd for hans utvikling som kunstner?  

– Veldig mye. Jeg har alltid vært fascinert av natur. Knut Hamsun sa at naturen er vår første religion, og blir vel også den siste. Alt annet er teologisk levebrød! Naturelsken og den iboende religionen i mennesket gjennom millioner av år, er i grunnen religion alt sammen. Derfor forsvarer kirken i dag naturen, og det er jo å forsvare Gud også. Filosofen Spinoza sier at Gud og naturen er det samme, og vi kan ikke skape noe annet enn virkeligheten!     

Den allsidige folkemusikeren har gitt oss en god porsjon med norsk kultur til ettertanke, refleksjon og glede. Han pakker sammen, reiser hjem til Tuddal med sin kone for å forberede neste konsert.  

Til slutt siterer vi Knut Buen for disse ordene:

– Selv takker jeg folkemusikken. Den har gjort alt for meg, og jeg har gjort noe for den!