Sissel (79)

Sissel er pensjonert helsefagarbeider. Hun har bodd her så lenge hun kan huske. Alene i 4. etasje i blokken sin. Gjennom et langt arbeidsliv som helsefagarbeider er det dette hun har kalt hjem. Det siste hun vil er å flytte herfra.

Men de lange trappene opp er blitt tyngre og tyngre de siste årene. Kroniske smerter gjør det vanskelig å komme seg ut. Hukommelsen er også blitt dårligere. Tidligere kjente hun de aller fleste naboene, men nå har hun mistet oversikten, og kan ofte være usikker på både navn og ansikter.

Sissel tilbringer mye tid alene. Det å ikke få kommet seg ut er enda mer isolerende enn hun hadde sett for seg. Hun er jo vant til å gå ut når hun vil, og at folk kommer innom på besøk. Slik er det sjeldnere og sjeldnere. Hun skulle gjerne hatt noen tilpasninger i boligen. En trappeheis kunne for eksempel ha vært til god nytte. Da ville det vært enklere å holde kontakt med familie og venner, eller komme seg ut i nærmiljøet.

Sissel snakker med fastlegen en gang iblant, men kommunen har kuttet i hjemmebesøkene. Hun føler seg utrolig alene. Utrygg og usynlig. Det blir tyngre og tyngre hver dag. Det tærer på henne psykisk. Hva om noe skulle skje? Hva skal hun gjøre da?

Vi sier det som det er

Helsepolitikk er viktig eldrepolitikk. Men hva de eldre kan forvente seg blir fort både uklart og usikkert. Når politikerne ikke klarer å være tydelige med verken planer eller hva de faktisk mener, er det Pensjonistforbundets ansvar å si det som det er!

Hvis politikerne mener at flere skal bo hjemme lenger, må det legges til rette for det! Hvis ikke kommer til det å bli flere og flere historier som Sissel sin. Fordi alle eldre trenger tilgang til forsvarlig helsehjelp, også de som bor hjemme.

Pensjonistforbundet jobber for mer ressurser og kompetanse i kommunene som kan komme de eldre til gode. Mange trenger tilpasninger av egen bolig og få låne enkle hjelpemidler for å kunne holde seg aktive, og beholde et sosialt liv.