Jon (75)

Etter at han gikk av med pensjon har Jon stilt opp der det trengs. Frivilligheten har alltid vært viktig for han. Han har alltid gått i front på dugnader og vært aktiv i nabolaget, og hvis noen spør etter hjelp så får de det. Det er sånn Olav er og alltid har vært. Han er glad i å stille opp og gjør det med glede, setter uten å nøle andre foran seg selv.

Men etter å ha sagt ja alt for mange ganger har Olav begynt å merke at det går ut over helsa. Iblant må han si nei, og da får han dårlig samvittighet. Det finnes jo andre der ute som har det så mye verre enn han! Alle forventer dessuten at spreke snille Jon skal stille opp.

Kommunen vil med jevne mellomrom ha ham til å kjøre eldre rundt, eller dekke opp der det trengs. Da Marit fra biblioteket ringte her om dagen, og ba ham plukke opp andre eldre til bokbad, sa det stopp. Han var for sliten, og er usikker på om han nå trenger noen til å stille opp for seg. Det er ikke så mye igjen å gi. Nå føler han seg bare tatt for gitt. Det er ikke frivillighet lenger.

Vi sier det som det er

Frivillighet er essensielt for Norge. Verdien av det frivillige arbeidet som pensjonister bidrar med tilsvarer titalls millioner kroner i året, og mer enn 56.000 årsverk. Dessverre kan det ofte føles som om arbeidet tas for gitt fra politisk hold når vilkårene ikke forbedres og arbeidsmengden øker og øker. Da er vi i Pensjonistforbundet nødt til å si det som det er.

Frivillighet skal være frivillig! Eldre frivillige skal være et supplement til det offentlige, ikke en erstatning! Vi skal være glade for den store innsatsen de frivillige gjør, men det offentlige må ikke skyve ansvaret over på familie, pårørende og andre frivillege.