Ingrid (83)

Det er over hundre tusen minstepensjonister i Norge. Ingrid er én av dem. En av dem som har under to tusen kroner igjen hver måned etter faste utgifter. En av dem som ikke får sett barnebarna så ofte som hun vil, fordi hun ikke har råd til reisen. En av dem som ber om at det ikke skjer noe med tennene, fordi hun ikke har råd til tannlegen.

Ingrid har viet livet til familien, og vært hjemmeværende for å passe barna. Familien har alltid vært det viktigste for henne, og leiligheten er fylt med bilder av barn og barnebarn.

Da barna ble større jobbet Ingrid litt her og der, som tilkallingsvikar og ekstrahjelp. Ektemannen hadde en jobb der han reiste mye, så hun var ofte alene med barna. Etter at mannen døde, ble hun stående på egne ben med sin minstepensjon. Under fattigdomsgrensen.

Ingrid kjenner på at det å være fattig i et av verdens rikeste land er krevende. Rundt henne på alle kanter ser hun mennesker som har mer enn nok, som reiser på ferier, kjører ny bil. De har det de trenger, og litt til. Mens hun må snu hver eneste krone.

Vi sier det som det er

Vi i Pensjonistforbundet har hele tiden jobbet for en levelig minstepensjon. Når flere pensjonister får mindre for pensjonen sin enn før, bør det ringe alarmbjeller på Stortinget. Men dessverre hører vi mest vage ord og løfter, og da er vi nødt til å si det som det er.

Det går ikke an å leve et verdig liv under fattigdomsgrensen! Det går bare ikke! Derfor krever Pensjonistforbundet at minstepensjonen heves til over EUs fattigdomsgrense. Minst.