Nav Innlandet Pensjonistforening

Pensjonistforbundet Hedmark

Dette var den første utenlandsturen NAV Hedmark Pensjonistforening inviterte til. Informasjon fra Bennett på årsmøte i mars og påmelding like etterpå. Vi ble ei gruppe på 10 personer.

Utsikt fra rommet - jernbanestasjonen med livlig trafikk

## Mandag

Fly til Gdansk. Vi ble hentet av Aleksandra, vår guide, på flyplassen og fikk buss inn til Hotel Scandic

Hotellet var helt greit med gode senger.

Første kvelden fikk vi bestilt plass på Mon Balzac til middag kl 1900. Vi var alene i rommet og savnet litt liv og røre. Maten var god, og vandringen tilbake til hotellet var magisk.

Bilde1

## Tirsdag:

2 times guiding

Aleksandra guider oss gjennom historien, her utenfor det gamle postkontor der den 2. verdenskrig startet…

2 timers guiding på tirsdag

Vi vandret mot gamlebyen, til elva Motlawa, videre til Mariakirken. 

Der fikk vi en oppsummering av opp og nedturer gjennom århundrene. Nederlendere, Hansatiden, Korsfarerne, okkupasjon av Sverige, handel, kriger, kommunisme og oppbygging. 

Mariakirken er lys, vakker og enorm. Den restaureres fortsatt.

Maria kirken

Dlugi Targ, hvor Neptun-fontenen pryder gaten like i nærheten av byens Rådhus.

Fasader fra 15-1700 tallet

Fasader fra 1500 – 1600 – 1700 tallet. Mye ble ødelagt under krigen, men er restaurert.

Gaten og torvet er omgitt av fargerike og utsmykkede hus, som ser fantastiske ut når solen skinner på de dekorerte veggene. Dluga og Dlugi Targ var et strøk for de rike, så det var elite-beboerne som bodde her. 

Vi avsluttet turen i kraftig regn med kaffe og pannekaker (noen av oss) Deretter handel og pruting på markedet.

## Onsdag:

Tog til Sopot og 7 retters smakmeny på FINO.

Utenfor St

Kjempefint vær.

Sopot er et nydelig sted ut mot Østersjøen. Mange turister, velstelt…

Sopot er byen som aldri sover. Den kalles Polens svar på Nice.

Sjørøverskute i Sopot

Tørst

Solidaritetsmuseet i Gdansk

Vi fikk headsett med norsk tale og ble guidet gjennom vår nære historier om streiker, kommunistisk kontroll, sult, fengsel, undergrunns presse og stå på vilje til fredelig løsning. Støtte fra kirken og mange land…

Nobels fredspris 1983 til Lech Walesa fikk stor betydning.

Første kravet var frie fagforeninger. Lange tunge forhandlinger førte til endring av hele Øst-Europa.

## Fredag:

Buss til flyplassen og hjem. buss til flyplassen og hjem.

Turen til Gdansk 9. - 13. september 2019

Bilde2

Bilde3

Dette huset ble bygget i 1873 for Johannes A. Hellestvedt, som var den første presten i den første norsk lutherske kirke i Cass county, Nord-Dakota. Mellom 1873 og 1876 ble dette huset brukt som kirke, poståpneri, kontaktkontor, skole og til kommunestyremøter, samtidig som det var bolighus. Senere ble huset overtatt av Perhus-familien fra Hallingdal. Før det kom til Utvandrermuseet i 1955, hadde huset i tillegg vært både pionérmuseum og lokal møteplass.

Bilde4

Bilde5

«Kornkrybba» er den norsk-amerikanske betegnelsen på corn crib. Denne kommer fra Coon Valley-området i Wisconsin. Kornkrybbene ble et vanlig hus også på de norske farmene i Amerika, selv om de er fremmedartet i forhold til norsk byggeskikk.

Bilde6

Bilde7

Bilde8

Knut Gunderson var en husmannsgutt fra Krødsherat som emigrerte til Amerika i 1882. To år senere slo han seg ned i Otter Tail County, Minnesota. Han giftet seg med Maria Ramstad i 1888 og de flyttet inn i hans vesle tømmerstue. De fikk etter hvert 11 barn, hvorav 9 vokste opp. Knut og Maria bodde i denne stua til 1894, da de bygde seg et større og bedre hus. Stua ble så brukt til grøneri frem til 1909, og deretter som sommerkjøkken frem til 1937.

Bilde9

Grøneriet ble bygget i 1870-årene av Sjur L. Bjørgo. Han kom opprinnelig fra Voss og reiste sammen med sin kone Ingeborg til Amerika i 1866. Etter en tid i Wisconsin slo han seg ned i Iowa hvor han var farmer fra 1873 til 1923.

Bilde10

Låven kommer fra Highland, Iowa, og ble bygget av Snåre Larsson Såkvitne, som utvandret fra Granvin i 1856. Låven er laftet i to etasjer med steinkjeller og har et påbygg i reisverkkonstruksjon.

Huset ble bygget i 1902 av Iver Takle, som var en 2. generasjonsinnvandrer fra Norge. Det stod i nærheten av Highland, Iowa. Her boddeGunvald og Mari Tollefsrud Ingvalson frem til 1916. Da overtok Bjørgo-familien huset; først Elias, og senere sønnen Lloyd. Huset var i bruk frem til 1977.

§Kirken ble bygget på et høydedrag utenfor Houston, Minnesota, omtrent 30 km vest for elven Mississippi og 35 km nord for grensen til delstaten Iowa. Byggherren var nordmanne Ole Haraldsen og året var 1896. Menigheten ble dannet av åtte familier. På det meste; på 1920-tallet, hadde menigheten 75 medlemmer. Kirken var i bruk fra 1896 til 1967. Da ble menigheten oppløst, men kirkegården holdes fremdeles i hevd. Kirken stod ubrukt frem til 1992. Da ble den donert til museet, demontert og sendt til Norge. I dag brukes kirken til gudstjenester, vielser, konserter og andre kulturarrangementer.

Bilde14

Bilde15

Bilde18

Bilde19

Bilde21

Skolehuset ble bygget i 1882 i Letcher, Sanborn county i Sør-Dakota, et område med mange norske innvandrere. Skolen ble også benyttet som teatersal og møtested for lokale arrangementer. Bygningen var i bruk som skole helt frem til 1968.

Bilde23

Om håndkjerrepionerene og Torleif S. Knaphus (1881 – 1965)

Fra 1847 begynte medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (mormonerne) å bosette seg ved Salt Lake i det som i dag er Utah i USA. Mange var europeiske innvandrere. Mellom 1856 og 1860 lastet ca. 3000 av disse alle eiendelene sine på kjerrer som de dro for hånd fra Missourielva til Salt Lake City. Det er en strekning på over 2100 kilometer.

I 1926 laget den norskamerikanske skulptøren Torleif S. Knaphus en statue til minne om disse innvandrerne. Han kalte den «Håndkjerrepionerer». Statuen her ved Norsk Utvandrermuseum er en nøyaktig kopi av originalen. En større utgave ble avduket i Salt Lake City i 1947, under feiringen av at det var hundre år siden de første mormonerne ankom Salt Lake.

Torleif S. Knaphus ble født i Øvre Vats i Rogaland i 1881. Som ung studerte han i Oslo under den kjente kunstneren Harriet Backer. I Oslo ble han medlem av mormonkirken. Han utvandret til Salt Lake City i 1906, og studerte senere i Paris, Chicago og New York City.

Etter hvert ble Knaphus en meget kjent kunstner. Han uttalte likevel at sitt livs viktigste bedrift ikke var kunsten, men sin familie og sin omfattende slektsgransking. Han hedret sine forfedre og var stolt av sin norske herkomst. Torleif Knaphus døde i 1965, 83 år gammel. Skulpturene hans er å finne på mange steder i Nord-Amerika.

Bilde25

Bilde27

En utstilling om båtene, mannskapet og passasjerene

I 1910 ble Amerikalinjen stiftet for å utvikle norsk skipsfart, stimulere handelen med Amerika og pleie forbindelsene til nordmenn og norskættede i USA.

Linjens første skip "Kristianiafjord" la ut på sin første tur fra Norge over Atlanteren 7. juni 1913 og ankom New York 10 dager senere. Senere på sommeren begynte søsterskipet "Bergensfjord" sine seilinger og en direkte passasjerrute mellom Norge og Amerika var et faktum.

Helt fra begynnelsen ble linjens passasjerskip regnet som Norges fineste havgående fartøy. Deres avganger og ankomster ble behørig omtalt i avisene og store folkemengder møtte opp hver gang skipene la fra kai. De ble omtalt i radioprogrammer, avbildet i nyhetsfilmer som ble vist på kino, og senere også på fjernsyn.

N.A.L.'s skip var også en yndet arbeidsplass. Menn og kvinner fra hele Norge søkte arbeid om bord. Noen mønstret på for noen få måneder, andre arbeidet for N.A.L. i flere tiår.

I dag er fortidens storhet og glans borte. Men i sju tiår var Den norske Amerikalinje sjøfartsnasjonen Norges stolthet. Den dag i dag er det mange, både i Norge og Amerika, som husker navnene "Stavangerfjord", "Bergensfjord", "Oslofjord", "Sagafjord" og "Vistafjord".

En reise i utvandrernes liv på Norsk Utvandrermuseum 05.06.2019

Turen startet på Shell-senteret på Namnå 09:45 og det bar i vei innover i skogen. Etter hvert kjørte vi inn til Hytjanstorpet, hvor Jan Storberget lever sitt stille liv slik forfedrene har gjort det i århundrer. Han fortalte litt om plassen mens vi inntok kaffe og boller. Det ble tid til en titt innomhus også.

Hytjanstorpet                                      

Det vil bli vist opptak fra plassen i programmet «Der nokon skulle tru ingen kunne bu» på Nrk til høsten 2018.

 Hvis du ikke vil vente til høsten, kan du klikke [her](https://tv.nrk.no/serie/folk/dkop30000411/25-12-2011), for å kikke på et opptak fra 2011 fra et program som het «Folk».

Utsikt fra torpet. Her kan du se langt inn i Sverige.

Veien gikk så videre til Finnetunet i Svullrya hvor en lokal guide viste oss rundt på museet, som ligger vakkert til ved elva Rotna, og fortalte levende om finnekulturen, hvorfor de kom og hvordan de greide seg med svedjebruk, konflikter, industrisamfunnet.

Hjemmesiden til museet, kan dere finne ved å klikke [her](http://www.skogfinskmuseum.no/om-oss/finnetunet/).

Turen gikk så videre for å innta en lett og sunn lunsj på Finnskogtoppen Velværehotell

Etter lunsj gikk ferde videre rundt innsjøen Røgden.

På turen stoppet vi ved en minnestein etter en flyulykke den 10. mai 1945.

Bilde11

Turen gikk så videre til Åsta Holth museum.    

Åsta Holth testamenterte sitt hjem Leiråker med alt innbo til Finnetunet (nå en avdeling under Norsk Skogfinsk Museum). Museet åpnet sommeren 2004.

Bilde12

Åsta Holth vokste opp på finnegarden Sør-Revholt. Hun ble i unge år interessert i sine egne røtter. Etter hvert viste hun et sterkt engasjement for å ta vare på restene av den gamle skogfinske kulturen på Finnskogen. Hun ble opptatt som første kvinnelige student ved Norsk Hagebruksskole, og senere fikk hun et semester ved Nordisk Folkehøgskole i Genève. Det var imidlertid fra livets skole samfunnsengasjementet hennes kom. Gjennom sitt forfatterskap av ulike skuespill og noveller markere hun tidlig sine holdninger på arbeidsfolks side, og var også engasjert i kvinnesaksspørsmål. Mye av dette bygger på egne erfaringer som hushjelp i Gruebygda og i hovedstaden. Etter krigen flyttet hun hjem til Finnskogen og bygde Leiråker på en liten snipp av farsgarden.

Åsta Holth engasjerte seg i nær sagt alt som vedkom samfunnslivet på Finnskogen.

*   Hun kom med i arbeidet med Finnetunet museum og overtok som styreleder i 1955.
*   Samme å fikk hun sitt litterære gjennombrudd med slektsromanen _Kornet og freden_.
*   I 1958 var hun med og stiftet Solör-Värmland Finnkulturforening på Finnetunet.
*   Åsta Holth var politisk aktiv og representerte kommunistpartiet i Grue kommunestyre i årene fra 1948 til 1963.
*   Hun tok initiativet til Finnskogdagene og opprettelsen av «Republikken Finnskogen» fra 1970. Der var hun president til sin død i 1999.
*   Åsta var engasjert i husflidslaget og fikk godkjent arbeidet sitt med Finnskogbunaden for både kvinner og menn i 1972.
*   Grue Finnskog Ungdomslag sto Åstas hjerte nær og her var hun medlem hele livet.
*   Åsta deltok i Grue Finnskog Sangkor i mange år.
*   80 år gammel ble Åsta sekretær for Motorsportens Venner på Grue Finnskog.
*   Blant en lang rekke av Åstas utmerkelser kan nevnes: Ridder av Den finske Lejons Orden og H.M.Kongens fortjenestemedalje i gull for sin samfunnsinnsats.

 Åsta Holth huskes ellers som en ivrig talskvinne for utkant-bygdenes sak og ikke minst for småbrukerbevegelsen. Selv drev hun som småbruker på torpet Klyperud, et steinkast herfra. Åsta Holths navn vil alltid leve i Finnskogfolkets hjerter.

_Teksten er avskrift fra en plakat på Leiråker_

Bilder fra hagen som er opprettet i Åstas ånd

Bilde13

Siste stopp før vi var tilbake til startpunktet, var ved Finnskogen Turist og Villmarkssenter hvor vi inntok en bedre middag bestående av enten ELGSTEK, MOTTI OG FLESK eller STEKT ØRRET og ble avsluttet med kaffe og Belgisk vaffel med rørt jordbær og hjemmelaget vaniljeis til dessert.

Tusen takk for en kjempefin tur uten stress og mas. Heldig var vi med været også.

Din medlemsside

Er du ikke medlem?

Jonny Nordby