Nav Innlandet Pensjonistforening

Dette var den første utenlandsturen NAV Hedmark Pensjonistforening inviterte til. Informasjon fra Bennett på årsmøte i mars og påmelding like etterpå. Vi ble ei gruppe på 10 personer.

Utsikt fra rommet - jernbanestasjonen med livlig trafikk

## Mandag

Fly til Gdansk. Vi ble hentet av Aleksandra, vår guide, på flyplassen og fikk buss inn til Hotel Scandic

Hotellet var helt greit med gode senger.

Første kvelden fikk vi bestilt plass på Mon Balzac til middag kl 1900. Vi var alene i rommet og savnet litt liv og røre. Maten var god, og vandringen tilbake til hotellet var magisk.

Bilde1

## Tirsdag:

2 times guiding

Aleksandra guider oss gjennom historien, her utenfor det gamle postkontor der den 2. verdenskrig startet…

2 timers guiding på tirsdag

Vi vandret mot gamlebyen, til elva Motlawa, videre til Mariakirken. 

Der fikk vi en oppsummering av opp og nedturer gjennom århundrene. Nederlendere, Hansatiden, Korsfarerne, okkupasjon av Sverige, handel, kriger, kommunisme og oppbygging. 

Mariakirken er lys, vakker og enorm. Den restaureres fortsatt.

Maria kirken

Dlugi Targ, hvor Neptun-fontenen pryder gaten like i nærheten av byens Rådhus.

Fasader fra 15-1700 tallet

Fasader fra 1500 – 1600 – 1700 tallet. Mye ble ødelagt under krigen, men er restaurert.

Gaten og torvet er omgitt av fargerike og utsmykkede hus, som ser fantastiske ut når solen skinner på de dekorerte veggene. Dluga og Dlugi Targ var et strøk for de rike, så det var elite-beboerne som bodde her. 

Vi avsluttet turen i kraftig regn med kaffe og pannekaker (noen av oss) Deretter handel og pruting på markedet.

## Onsdag:

Tog til Sopot og 7 retters smakmeny på FINO.

Utenfor St

Kjempefint vær.

Sopot er et nydelig sted ut mot Østersjøen. Mange turister, velstelt…

Sopot er byen som aldri sover. Den kalles Polens svar på Nice.

Sjørøverskute i Sopot

Tørst

Solidaritetsmuseet i Gdansk

Vi fikk headsett med norsk tale og ble guidet gjennom vår nære historier om streiker, kommunistisk kontroll, sult, fengsel, undergrunns presse og stå på vilje til fredelig løsning. Støtte fra kirken og mange land…

Nobels fredspris 1983 til Lech Walesa fikk stor betydning.

Første kravet var frie fagforeninger. Lange tunge forhandlinger førte til endring av hele Øst-Europa.

## Fredag:

Buss til flyplassen og hjem. buss til flyplassen og hjem.

Turen til Gdansk 9. - 13. september 2019

## Våler kirke

Turen startet fra parkeringsplassen utenfor Forstmann på Skogmuseet i Elverum. Vi ble i alt 12 personer med godt humør selv om været var overskyet med noen få dråper som dalte ned.

Første stopp var Våler kirke. Denne er en av Europas største trekirke.

Vi fikk først høre om Mariakirken som ble bygget som stavkirke nede ved Glomma i 1022.De antar at Storofsen i 1789 gikk sterkt ut over kirken og at det da ble bestemt at kirken skulle flyttes. Det er en minnelund nær det gamle kirkestedet i dag.

IMG_2875

I 1804 ble det gitt tillatelse til å oppføre en ny kirke en kilometer lenger nord. Denne ble vigslet i 1806.

Natt til 29. mai 2009 brant Våler kirke ned til grunnen. Det var en hvitmalt, tradisjonell korskirke med høyt tårn. Brannen var påsatt, og det er fremdeles en uløst sak.

Nesten umiddelbart startet debatten om hvor den nye kirken skulle stå, - og ikke minst om hvordan den skulle se ut. Det ble mange tøffe tak og lokale stridigheter, men også mye glede, stor dugnadsånd, stolthet og mot i månedene og årene som fulgte. Høsten 2011 ble det utlyst en arkitektkonkurranse. Norgeshistoriens nest største arkitektkonkurranse resulterte i 239 deltagende arkitekter fra 23 land, - og valget falt på Espen Surneviks bidrag «En med to av tre» (En kirke, to tårn og bygget av tre). Martin M Bakken fikk anbudet og startet byggingen 19. november 2013. Den nye kirken skulle plasseres like øst for den gamle nedbrente kirken. Kirken er bygd med to kvadratiske tårn. Det største 24 meter og som inneholder selve kirkerommet. Det minste er 12 meter høyt og inneholder dåpssakristiet i kirken

IMG_2882

I det minste tårnet henger klokkene. Minste klokka veier 200 kg. Har en diameter på 70 cm i bunnen og er stemt i D. Den store klokka veier 345 kg. Diameteren er 84 cm og stemt i H.

Samtidig som byggingen av den nye kirken startet, ble grunnmuren på den gamle kirken bygget opp igjen på dugnad. Den gamle grunnmuren ble pulverisert av varmen fra brannen.

Den nye kirken er reist i stål, med kledning i ubehandlet malmfuru, - og innvendig panelt med bjørkefinér. Den nye kirken har en grunnflate på 800 m2 med 350 faste sitteplasser. Et Rensch orgel med 1862 piper, og 31 orgelstemmer, har en sentral plassering i kirken, og fasaden er blitt til gjennom et samarbeid mellom orgelbygger og kunstner.

IMG_2879

IMG_2884

IMG_2883

Våler kirke er gjennomført i vår tids formspråk med en usedvanlig håndverksmessig kvalitet. Det er blitt et imponerende og flott kirkebygg som til fulle tjener sin hensikt. Arkitekt Espen Surnevik og utsmykker Espen Dietrichson har gjennom et tett samarbeid skapt et luftig, tidløst og unikt uttrykk.

IMG_2880

IMG_2883 (2)

IMG_2881

Noe av det gamle interiøret fra den gamle kirken har med mye om og men fått plass i den nye kirken. Altertavlen og døpefonten er fra Mariakirken

Grunnsteinen ble lagt ned av to konfirmanter 14. mars 2014. 24. mai 2015 kunne biskop Solveig Fiske innvie den nye kirken. 

Kirken opplever et «pris-dryss» uten sidestykke.

\-   Årets Bygg i 2015

\-   Innlandets Trepris i 2016

\-   Internasjonal pris for «Best religious building» 2016

\-   Statens byggeskikkpris 2016

IMG_2896

Etter omvisningen i Våler kirke, satte vi oss på bussen og kjørte videre til Risberget kirkesal. Her fikk vi kaffe og rundstykker i skolebygningen som ligger i bygget ved siden av kirkesalen. Denne skolen ble nedlagt i 1963. Ved siste stortingsvalg, bodde det 40 personer i Risberget.

Risberget kirkesal på Finnskogen (i Våler kommune) ble bygget i 1862 og sies å være den eneste i sitt slag her i landet. Selve bygget ligner et vanlig toetasjes hus bortsett fra takrytteren, eller klokkehuset, som det kalles på menighetens nettside. I 1. etasje var Risberget gamle skole samt en leilighet, mens selve kirkesalen, med 60 plasser, er i 2. etasje.

IMG_2909

IMG_2910

IMG_2908

Både lokalet og inventaret er noe endret opp gjennom årene. Klokkehuset kom til i 1899, og kirkeklokken noen år senere. Alterbildet er en kopi av Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Bildet ble malt av Helene Gundersen og avduket i 1925. Døpefonten er åttekantet og kalkformet. Den ble tatt i bruk i 1938.      

Skåla i døpefonten er flott utsmykket. Her står det – «La de små barna komme til meg»                                                    

Orgelet er et digitalorgel (Cantor) fra 1992, og kirkeklokken er fra 1905.

Orgelet som her er avbildet er fra den gang det var skole her.

IMG_2902

IMG_2903

IMG_2904

Messehaklene er de to eldste som har blitt brukt i Risberget kirkesal. Disse ble funnet på loftet i bygningen. Stolene ble gitt av Bjørn Risberg i 2004 og 2007.

IMG_2913

I forbindelse med 150 års jubileet i 2013, ble det innviet et gravferdsrom i det gamle skolelokalet i 1. etg. Dette rommet skal være religionsnøytralt, når man fjerner korset på veggen og henger et klede foran på prekestolen.

IMG_2916

Turen gikk så videre til Gravberget kirke.  

I dag bor det kun 50 personer i Gravberget.

Skolen ble nedlagt i 1988 og brukes i dag som forsamlingslokale.

Gravberget kirke er ikke bare et kultsted for troende, men også en kultkirke for arkitekturinteresserte. Denne nordligste av finnskogkirkene er en av Norges mest særpregede etterkrigskirker der den ligger (eller står) i relativt åpent landskap sammenlignet med omgivelsene ellers. Gravberget kirke er designet etter grantreets ranke form, og er i slekt med både gamle stavkirker og vår egen tid.

Området ved Gravberget ble ryddet av finner, og familien Kiær kjøpte skogområder der i 1856 og bygget Gravberget gård, der det ble innredet kirkestue. Det sies imidlertid at det var kirkelig aktivitet også før det, og at presten døde under en pest i 1719 etter å ha gravlagt 70 finner i en massegrav. Skogen ble etter hvert overtatt Gravbergsskoven Aktieselskab (Borregaard), som ønsket å bygge en kirke for menigheten. Arkitekt Magnus Poulsson ble kontaktet i 1952, og hans kirke ble finansiert av Borregaard og gitt til kommunen. Det finnes for øvrig utkast som er svært forskjellige fra det endelige resultatet. Gravberget kirke har 154 plasser og ble innviet den 30. oktober 1955 av biskop Kristian Schjelderup.

Grunnflaten er nærmest kvadratisk, og tårnoverbygget (takrytteren), som også har kvadratisk grunnflate, er stilt diagonalt i forhold til selve bygget. Det blir altså pyramide diagonalt over pyramide, og fra kirkegårdsporten i steingjerdet går man rett på inngangen på hjørnet av bygget.

IMG_2928

Kirkerommet er kvadratisk, men altså med midtgang på diagonalen, og benkene er stilt skrått i forhold til midtgangen. Kirkerommet er i det vesentlige dekorert av Thorstein Rittun og Dag Frogner, og da blir det ikke akkurat mørkt og humørløst. Det er figurmalerier på galleribrystningene (som i en rekke østerdalskirker) og marmorerte søyler. En anekdote forteller at Rittun prøvde seg på et korsfestelsesbilde før Poulsson bad ham om å holde opp med det der. Kanskje er det en omarbeidet versjon av denne figuren vi ser på galleribrystningen under orgelet. I sakristiet er for øvrig et korsfestelsesbilde i nær kopi etter Guido Reni.

IMG_2932

IMG_2921

Orgelet (fra 1973) er fra Norsk Orgel- og Harmonium fabrikk, og kirkeklokken er fra 1896, gitt i gave til den daværende kirkesalen på Gravberget gård. Orgelet er plassert over inngangen til kirken.

IMG_2926

IMG_2930

IMG_2931

IMG_2940

Turen ble avsluttet på Gravberget gård med hyggelig prat og med nydelig middag.

Men jeg må ha med litt historie om gården også;

Gårdens historie har i mer enn 150 år vært et naturlig sentrum i skogsbygda med samme navn. Gården ble bygd av Kiær-familien med partnere i årene 1858-60 som bestyrerbolig og administrasjonsgård for de veldige skogstrekningene de nylig hadde overtatt i området. De tre tidligere brukene Mortenstuen, Sjurstuen og Arstuen ble revet for å gi plass til det nye storgårdsanlegget som med sine 90 dekar dyrket mark ble det største gårdsbruket i bygda.

Hovedbygningen inkluderte eget skolerom, kirkesal og to rom som var forbeholdt tilreisende. I 1903-04 ble den karakteristiske peisestua bygd på. Skoledriften på gården vedvarte til ny skole var ferdig i 1870, mens kirkesalen var i bruk til innvielsen av den nye kirka i Gravberget i 1955.

Eierne etablerte veiforbindelse og opprettet en privat postrute til Gravberget på 1870-tallet. Det offentlige postvesenet overtok etter hvert driften av postruten. Postkontoret ble lagt til Gravberget gård. Her ble det også åpnet landhandel, og i 1893 ble det i tillegg anlagt en bakerovn på gården som baker K. Næstad fra Elverum besøkte hver fjortende dag. Dermed ble Gravbergs-gården en naturlig del av dagliglivet så vel som yrkeslivet til gravbergingene.

Bestyreren av Gravbergskogen hadde dessuten en lederrolle som gikk langt utover de administrative oppgavene han skjøttet for eierne. Gården ble følgelig noe av et maktsentrum i området. Dette endret seg først fra 1970-tallet av, da Gravberget Forvaltning ikke lenger var en egen enhet innen Borregaards skogforvaltning. Hans Bredalen var den siste bestyreren som bodde fast i Gravberget – han flyttet fra gården tidlig på 1990-tallet.

Selv om gårdens stilling som administrasjonssentrum gikk tapt gjennom de siste tiårene av 1900-tallet forble den likevel en viktig faktor i grenda. Fra 1992 videreutviklet Borregaard gårdsanlegget til kurs- og konferansesenter, og gjennom en periode på 2000-tallet holdt Norsk elgsenter til der. I 2010 ble Borregaard Skoger AS solgt til Statskog, og dermed fikk Gravberget en ny eier. I 2017 ble selve gården med om lag 75 dekar jord og skog solgt til Hans Erik Forårsveen fra Sørskogbygda. Med denne overdragelsen er en ny æra bygd på turisme og lokalmat i emning på Gravberget gård.

  

Tusen takk for en flott tur i Finnskogen med besøk av Vålers tre flotte kirker.

Og en stor takk til Region Sør-Østerdal som sto for dette arrangementet.

Dagstur gjennom nord-østre del av Finnskogen med omvisning i tre Våler-kirker den 13.06.2019.

Bilde2

Bilde3

Dette huset ble bygget i 1873 for Johannes A. Hellestvedt, som var den første presten i den første norsk lutherske kirke i Cass county, Nord-Dakota. Mellom 1873 og 1876 ble dette huset brukt som kirke, poståpneri, kontaktkontor, skole og til kommunestyremøter, samtidig som det var bolighus. Senere ble huset overtatt av Perhus-familien fra Hallingdal. Før det kom til Utvandrermuseet i 1955, hadde huset i tillegg vært både pionérmuseum og lokal møteplass.

Bilde4

Bilde5

«Kornkrybba» er den norsk-amerikanske betegnelsen på corn crib. Denne kommer fra Coon Valley-området i Wisconsin. Kornkrybbene ble et vanlig hus også på de norske farmene i Amerika, selv om de er fremmedartet i forhold til norsk byggeskikk.

Bilde6

Bilde7

Bilde8

Knut Gunderson var en husmannsgutt fra Krødsherat som emigrerte til Amerika i 1882. To år senere slo han seg ned i Otter Tail County, Minnesota. Han giftet seg med Maria Ramstad i 1888 og de flyttet inn i hans vesle tømmerstue. De fikk etter hvert 11 barn, hvorav 9 vokste opp. Knut og Maria bodde i denne stua til 1894, da de bygde seg et større og bedre hus. Stua ble så brukt til grøneri frem til 1909, og deretter som sommerkjøkken frem til 1937.

Bilde9

Grøneriet ble bygget i 1870-årene av Sjur L. Bjørgo. Han kom opprinnelig fra Voss og reiste sammen med sin kone Ingeborg til Amerika i 1866. Etter en tid i Wisconsin slo han seg ned i Iowa hvor han var farmer fra 1873 til 1923.

Bilde10

Låven kommer fra Highland, Iowa, og ble bygget av Snåre Larsson Såkvitne, som utvandret fra Granvin i 1856. Låven er laftet i to etasjer med steinkjeller og har et påbygg i reisverkkonstruksjon.

Huset ble bygget i 1902 av Iver Takle, som var en 2. generasjonsinnvandrer fra Norge. Det stod i nærheten av Highland, Iowa. Her boddeGunvald og Mari Tollefsrud Ingvalson frem til 1916. Da overtok Bjørgo-familien huset; først Elias, og senere sønnen Lloyd. Huset var i bruk frem til 1977.

§Kirken ble bygget på et høydedrag utenfor Houston, Minnesota, omtrent 30 km vest for elven Mississippi og 35 km nord for grensen til delstaten Iowa. Byggherren var nordmanne Ole Haraldsen og året var 1896. Menigheten ble dannet av åtte familier. På det meste; på 1920-tallet, hadde menigheten 75 medlemmer. Kirken var i bruk fra 1896 til 1967. Da ble menigheten oppløst, men kirkegården holdes fremdeles i hevd. Kirken stod ubrukt frem til 1992. Da ble den donert til museet, demontert og sendt til Norge. I dag brukes kirken til gudstjenester, vielser, konserter og andre kulturarrangementer.

Bilde14

Bilde15

Bilde18

Bilde19

Bilde21

Skolehuset ble bygget i 1882 i Letcher, Sanborn county i Sør-Dakota, et område med mange norske innvandrere. Skolen ble også benyttet som teatersal og møtested for lokale arrangementer. Bygningen var i bruk som skole helt frem til 1968.

Bilde23

Om håndkjerrepionerene og Torleif S. Knaphus (1881 – 1965)

Fra 1847 begynte medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (mormonerne) å bosette seg ved Salt Lake i det som i dag er Utah i USA. Mange var europeiske innvandrere. Mellom 1856 og 1860 lastet ca. 3000 av disse alle eiendelene sine på kjerrer som de dro for hånd fra Missourielva til Salt Lake City. Det er en strekning på over 2100 kilometer.

I 1926 laget den norskamerikanske skulptøren Torleif S. Knaphus en statue til minne om disse innvandrerne. Han kalte den «Håndkjerrepionerer». Statuen her ved Norsk Utvandrermuseum er en nøyaktig kopi av originalen. En større utgave ble avduket i Salt Lake City i 1947, under feiringen av at det var hundre år siden de første mormonerne ankom Salt Lake.

Torleif S. Knaphus ble født i Øvre Vats i Rogaland i 1881. Som ung studerte han i Oslo under den kjente kunstneren Harriet Backer. I Oslo ble han medlem av mormonkirken. Han utvandret til Salt Lake City i 1906, og studerte senere i Paris, Chicago og New York City.

Etter hvert ble Knaphus en meget kjent kunstner. Han uttalte likevel at sitt livs viktigste bedrift ikke var kunsten, men sin familie og sin omfattende slektsgransking. Han hedret sine forfedre og var stolt av sin norske herkomst. Torleif Knaphus døde i 1965, 83 år gammel. Skulpturene hans er å finne på mange steder i Nord-Amerika.

Bilde25

Bilde27

En utstilling om båtene, mannskapet og passasjerene

I 1910 ble Amerikalinjen stiftet for å utvikle norsk skipsfart, stimulere handelen med Amerika og pleie forbindelsene til nordmenn og norskættede i USA.

Linjens første skip "Kristianiafjord" la ut på sin første tur fra Norge over Atlanteren 7. juni 1913 og ankom New York 10 dager senere. Senere på sommeren begynte søsterskipet "Bergensfjord" sine seilinger og en direkte passasjerrute mellom Norge og Amerika var et faktum.

Helt fra begynnelsen ble linjens passasjerskip regnet som Norges fineste havgående fartøy. Deres avganger og ankomster ble behørig omtalt i avisene og store folkemengder møtte opp hver gang skipene la fra kai. De ble omtalt i radioprogrammer, avbildet i nyhetsfilmer som ble vist på kino, og senere også på fjernsyn.

N.A.L.'s skip var også en yndet arbeidsplass. Menn og kvinner fra hele Norge søkte arbeid om bord. Noen mønstret på for noen få måneder, andre arbeidet for N.A.L. i flere tiår.

I dag er fortidens storhet og glans borte. Men i sju tiår var Den norske Amerikalinje sjøfartsnasjonen Norges stolthet. Den dag i dag er det mange, både i Norge og Amerika, som husker navnene "Stavangerfjord", "Bergensfjord", "Oslofjord", "Sagafjord" og "Vistafjord".

En reise i utvandrernes liv på Norsk Utvandrermuseum 05.06.2019

De har eget kjøkken for fiskekaker og eget røkeri for laks der fisken blir tørrsaltet og passet på til ferdig produkt.

Vi fikk omvisning i topp moderne produksjonsanlegg med mottak, fordeling, produksjon og videreformidling. De har nærmest ingen ting på lager, fisken skal være fersk. Nå er omløpstiden 4 ½ dag.

Kjetil Holen demonstrerte enkle og smakfulle retter med kunnskap og iver for å prøve ut nye retter.

Brunost er vanskelig å kombinere med fisk, men det meste kan nytes. Vi sender ut oppskrifter på e-post.

Vi avsluttet med deilig lunsj.

Stor takk til Kjetil Holen for kunnskap og matglede.

  

Her kommer utdrag fra hva som stod i Hamar Dagblad 9. november 2015 om historien bak Knutstad & Holen og som vi fikk høre av Kjetil Holen mens han viste oss diverse enkle og smakfulle fiskeretter:

«– Min bestefar, Thorstein, var agronom og Knutstad hadde planer om å bli hagebruksskolelærer. Sammen tok de utdanning på Mindresunde landbruksskole, men de fant begge raskt ut at de var på feil spor.

Isteden velger de to kompisene å satse på fisk og sjømat. Knutstad hadde god kjennskap til fisk gjennom oppveksten i Lofoten.

– De fant ut at skulle de lykkes med forretningsideen sin så måtte de etablere på en plass hvor folk ikke hadde så sterk tradisjon rundt sjømat; et sted hvor vekstpotensial var størst mulig. Forretningen måtte ligge langt unna sjøen og man valgte Hamar etter å ha studert kartet, forteller Holen.

I starten var det mest røkt fisk, tørrfisk og saltet fisk som ble solgt til hamarsingene. De råvarene var lettest å håndtere på grunn av transport og oppbevaring. Etter hvert ble det mer og mer ferskfisk som ble fraktet med jernbanen.

– Det var mye hardt arbeid. De første årene var det hybel i Brumunddal og man syklet til og fra Brumunddal på jobb før Knutstad fikk råd til en liten bil.

Fiskeforretningen i Hamar har vokst til 25 ansatte. De siste årene har omsetningen ligget rundt 60 millioner kroner (oppgitt til avisen i 2015).

Knutstad & Holen selger fisk og sjømat fra forretningen i Grønnegata 24 i tillegg til at forretningen er grossist til dagligvarehandelen. På Midtstranda ligger et stort produksjonsanlegg.

– Hvordan har dere fått denne posisjonen?

– Mye er takket være plasseringen til bedriften vår. Logistikkmessig er nemlig Hamar optimalt fordi dette er første stoppested for transportørene. Mange av leverandørene har vært med oss lenge, opptil 40 år, og kjenner til oss og kravene våre. Vi betaler gjerne litt ekstra for å få ekstra service og førstesortering. Og vi vet viktigheten av å ha en oppegående kystfiskeflåte og kjenner til hva slags utfordringer fiskerne og mottakene står overfor. Dermed kan vi på Hamar vise en forståelse og fleksibilitet som blir satt pris på.

– Vi er dessuten utrolig privilegerte som har så mange trofaste kunder som er flinke til å bruke oss, som vil prøve ut nye retter og måltidsopplevelser. Også har vi mange flinke og dedikerte ansatte som viser oppriktig interesse for produktene og som tar ansvar for at kundene skal få god veiledning og best mulig kvalitet.

Nordmenns appetitt for fisk og sjømat er hele veien stigende:

– Det ligger i tiden å spise sunt og variert. Folk er mer villige til å prøve ut nye råvarer og nye teknikker. Ta for eksempel taco, som på rask tid har blitt en folkefavoritt. Det er ingen regel som sier at man må bruke kjøttdeig i tacoen. Varier med laks, uer, torsk eller sei, og du vil oppleve helt andre smaksbilder, sier Holen entusiastisk.

Rekrutteringen av nye kunder går ifølge Holen strålende. Barn roper etter sushi:

– Barna er langt mer åpne for nye smaker enn det vi voksne liker å tro. I deres øyne er fisk fargerikt og spennende.»

## Oppskrifter og litt til ….

kan du få ved å henvende deg til sekretæren på e-post: jonnynor@online.no

MATGLEDE - 03.10.2018 hos Knutstad og Holen 

Turen startet på Shell-senteret på Namnå 09:45 og det bar i vei innover i skogen. Etter hvert kjørte vi inn til Hytjanstorpet, hvor Jan Storberget lever sitt stille liv slik forfedrene har gjort det i århundrer. Han fortalte litt om plassen mens vi inntok kaffe og boller. Det ble tid til en titt innomhus også.

Hytjanstorpet                                      

Det vil bli vist opptak fra plassen i programmet «Der nokon skulle tru ingen kunne bu» på Nrk til høsten 2018.

 Hvis du ikke vil vente til høsten, kan du klikke [her](https://tv.nrk.no/serie/folk/dkop30000411/25-12-2011), for å kikke på et opptak fra 2011 fra et program som het «Folk».

Utsikt fra torpet. Her kan du se langt inn i Sverige.

Veien gikk så videre til Finnetunet i Svullrya hvor en lokal guide viste oss rundt på museet, som ligger vakkert til ved elva Rotna, og fortalte levende om finnekulturen, hvorfor de kom og hvordan de greide seg med svedjebruk, konflikter, industrisamfunnet.

Hjemmesiden til museet, kan dere finne ved å klikke [her](http://www.skogfinskmuseum.no/om-oss/finnetunet/).

Turen gikk så videre for å innta en lett og sunn lunsj på Finnskogtoppen Velværehotell

Etter lunsj gikk ferde videre rundt innsjøen Røgden.

På turen stoppet vi ved en minnestein etter en flyulykke den 10. mai 1945.

Bilde11

Turen gikk så videre til Åsta Holth museum.    

Åsta Holth testamenterte sitt hjem Leiråker med alt innbo til Finnetunet (nå en avdeling under Norsk Skogfinsk Museum). Museet åpnet sommeren 2004.

Bilde12

Åsta Holth vokste opp på finnegarden Sør-Revholt. Hun ble i unge år interessert i sine egne røtter. Etter hvert viste hun et sterkt engasjement for å ta vare på restene av den gamle skogfinske kulturen på Finnskogen. Hun ble opptatt som første kvinnelige student ved Norsk Hagebruksskole, og senere fikk hun et semester ved Nordisk Folkehøgskole i Genève. Det var imidlertid fra livets skole samfunnsengasjementet hennes kom. Gjennom sitt forfatterskap av ulike skuespill og noveller markere hun tidlig sine holdninger på arbeidsfolks side, og var også engasjert i kvinnesaksspørsmål. Mye av dette bygger på egne erfaringer som hushjelp i Gruebygda og i hovedstaden. Etter krigen flyttet hun hjem til Finnskogen og bygde Leiråker på en liten snipp av farsgarden.

Åsta Holth engasjerte seg i nær sagt alt som vedkom samfunnslivet på Finnskogen.

*   Hun kom med i arbeidet med Finnetunet museum og overtok som styreleder i 1955.
*   Samme å fikk hun sitt litterære gjennombrudd med slektsromanen _Kornet og freden_.
*   I 1958 var hun med og stiftet Solör-Värmland Finnkulturforening på Finnetunet.
*   Åsta Holth var politisk aktiv og representerte kommunistpartiet i Grue kommunestyre i årene fra 1948 til 1963.
*   Hun tok initiativet til Finnskogdagene og opprettelsen av «Republikken Finnskogen» fra 1970. Der var hun president til sin død i 1999.
*   Åsta var engasjert i husflidslaget og fikk godkjent arbeidet sitt med Finnskogbunaden for både kvinner og menn i 1972.
*   Grue Finnskog Ungdomslag sto Åstas hjerte nær og her var hun medlem hele livet.
*   Åsta deltok i Grue Finnskog Sangkor i mange år.
*   80 år gammel ble Åsta sekretær for Motorsportens Venner på Grue Finnskog.
*   Blant en lang rekke av Åstas utmerkelser kan nevnes: Ridder av Den finske Lejons Orden og H.M.Kongens fortjenestemedalje i gull for sin samfunnsinnsats.

 Åsta Holth huskes ellers som en ivrig talskvinne for utkant-bygdenes sak og ikke minst for småbrukerbevegelsen. Selv drev hun som småbruker på torpet Klyperud, et steinkast herfra. Åsta Holths navn vil alltid leve i Finnskogfolkets hjerter.

_Teksten er avskrift fra en plakat på Leiråker_

Bilder fra hagen som er opprettet i Åstas ånd

Bilde13

Siste stopp før vi var tilbake til startpunktet, var ved Finnskogen Turist og Villmarkssenter hvor vi inntok en bedre middag bestående av enten ELGSTEK, MOTTI OG FLESK eller STEKT ØRRET og ble avsluttet med kaffe og Belgisk vaffel med rørt jordbær og hjemmelaget vaniljeis til dessert.

Tusen takk for en kjempefin tur uten stress og mas. Heldig var vi med været også.

Din medlemsside

Er du ikke medlem?

Nyheter

Kategori

Vis også nyheter fra