TilStede og Sang og musikk på høstens første møte

Elen Bente Syverstad tok utgangspunkt i en tur på Markens. I gata var det massevis av symboler i regnbuens farger. Regnbuen er vårt eldste symbol, og hun trakk fram hvordan dette symbolet var blitt bruk gjennom tidene. Et sitat fra Vårt Land "Regnbuen er en liten lykkepille". Hun avsluttet med å lese diktet "Regnbuen" av Andre Bjerke.

Astrid Aasen arbeider i full stilling som diakon i bydel Songdalen. Hun fortalte innledningsvis om det diakonale arbeidet som er kirkens omsorgstjeneste. Diakoni gjør kirken troverdig.

TilStede er et organisert fellesdiakonalt arbeid. Grunnlaget er stiftelsen TilStede Norge.

TilStede Songdalen ble etablert i juni 2023. Det ble hentet inspirasjon fra Grimstad hvor mange organisasjoner deltar. I Songdalen ble grunnlaget lagt i samarbeid med Frivilligsentralen og NAV.

Mange har behov for støtte og hjelp på tross av alle ressurser som fins. Målsetningen er at disse behovene blir synliggjort. Det blir tale om frivillighet på en bedre og ny måte med utgangspunkt i likeverd, solidaritet og nestekjærlighet.

Målet er at de i lokalsamfunnet som trenger det mest får hjelp. Ulike behov, både praktiske og sosiale, kan meldes til TilStede. Behovene formidles anonymt.

Mange har et ønske om å få være til hjelp og støtte. TilStede vil gjøre denne veien enklere.

Mer informasjon kan du få på hjemmesiden www.tilstede.no.

Birthe Myrstad og Asbjørn Arntsen kalte sitt program "Sang og musikk fra fjern og nær". De startet sommerlig med både "Sommernatt ved fjorden" og sørlandsviser.

Vi fikk høre flere melodier fra operetter og musikaler med tekster oversatt til norsk.

Alvoret i dagens situasjon ble understreket i sangen "Den siste turist i Europa". En dansk sang fra 1948.

Humoristen Asbjørn måtte fleipe da han så den store forsamlingen. "Det er like mange som på en Startkamp" var replikken.

To flotte artister med et fint program.

Som vanlig var det god mat, litt allsang og utlodning.

REGNBUEN av André Bjerke

Du spør meg, mitt barn, hva en regnbue er?

Nei, tenk, det er mer enn jeg vet.

De kloke forstår det? Det tror vel enhver,men

regnbuen kommer man aldri så nær

at man fanger dens hemmelighet.

Ja, vel er jeg klok som en visdommens bok

og kjenner all verden til fjerneste krok,men

helt uten hell har jeg søkt å få svar

på hva regnbuen var.

Å fange dens farver det prøvet jeg vel

engang før min barndom forsvant.

Jeg satt i en have en regnsommerkveld

og lekte i gresset en lek med meg selv,- det gjør jeg jo ennu iblant. -

All verden var våt under himmelens gråt,og

jeg var kaptein i en smørkassebåt

som seilte omkring på den svømmende jord

med all skapning om bord.

Jeg lekte at regnet som druknet min,var virkelig syndeflodsregn,og

selv var jeg Noah i Noahs ark;

Jeg satt som hin bibelske urpatriark

og ventet på himmelens tegn.

Og tegnet, det kom: det var regnbuen som sprang ut som

en rose i vannenes flom

og hvelvet sin veldige solstengel opp

over Ararats topp!

Den var solmorgenrød, den var sommernattsblå

den var hvit som en lilje så svai.

Hva kunne det være? Jeg tenkte som så:

Det er vel den sløyfen Vårherre tar på

hver gang himlen har syttende mai...

Å nei, jeg forstod: det var saktens en bro

som Gud mellom jorden og stjernene slo

og lot den da selvsagt begynne sin vei

her i haven hos meg.

Men var den av gull, eller var den av glass

eller kanskje av solsilkebånd?

Og førte den opp i et himmelpalass

hvor Herren, han står på sin syvstjerneplass

og øser dens lys med sin hånd?

Jeg fikk nok et svar hvis jeg bare var snar

og løp og la hånd på den der hvor den var.

Du spør om jeg sprang? Ja, men luften ble tom

i det samme jeg kom!

Den var her ista, men så løp den sin vei?

Nei, stopp, den var ennu å se

der rett bortved bekken. Jeg tenkte: å nei,du narrer nok mange,

men slett ikke meg;

så satte jeg atter av sted

over gress, over grus, i en regnbuerus;

Nu skulle jeg fange den, få den i hus!

Det var en vidunderlig sommerkveldslek.

Men regnbuen vek...

Slik gikk det meg da. Og slik går det meg nu

på min daglige regnbuejakt.

Den viker som før. Og jeg burde vel snu?

Nei, vit at det kan hverken jeg eller du

når vi først er i skjønnhetens makt.

Jeg må og jeg vil nok forfølge dens ild

så lenge det ennu er regnbuer til;

den leken vil vare til jeg ikke ser

noen sommerkveld mer.

André Bjerke (1918-85), fra Regnbuen, 1946