På barrikadene i 70 år

Representanter for Oslo, Vestfold og Østfold var 1. august 1951 samlet til møte i Losje «Troskapsbånd» i Moss for å stifte «Norsk Forbund for Trygdede og Pensjonister».

Møtet var sammenkalt i protest mot forholdene i forbundet «Alderstrygdedes og Pensjonisters Landsforbund», stiftet fire år tidligere. Dette landsforbundet var i konflikt med lokalforeninger, noe som endte med åpent opprør mot ledelsen på landsmøtet i juni i Trondheim samme år.

Årsaken til misnøyen med «Alderstrygdedes og Pensjonisters Landsforbund» skyldtes blant annet økonomiforvaltningen og det mange opplevde som rot med medlemstallet. Andre etterlyste en mer pågående forbundsledelse, for de eldre skulle ikke lenger nøye seg med å stå med lua i handa.

Ble skapt i strid

Det viktigste skillet mellom landsforbundsledelsen og dem som brøt ut, var synet på organisasjonskulturen. Landsforbundsledelsen så helst for seg et foreningsliv blant gamle med hovedvekt på hyggemøter og småkos.

Utbryterne ville ha en organisasjon som skulle samle og engasjere de eldre om felles sak, deres rettigheter og plass i samfunnet. Den rett de krevde og snakket om, hadde de selv gjort seg fortjent til.

«Norsk Forbund for Alderstrygdede og Pensjonister» ble etablert og skapt i strid, men med fremtiden foran seg. Ludvig Hansen fra Sarpsborg ble det nye forbundets første formann.

I midten av august 1951 mottok Ludvig Hansen brev fra «folka på Notodden», som de ble kalt, og fra en sakfører i Skien. Fra Notodden kom det krav om en «uforbeholden unnskyldning for hva som var gjort på møtet i Moss». Sakføreren, som opptrådte på vegne av den gamle landsforbundsledelsen, hevdet dannelsen av det nye forbundet var gjort på falske premisser.

I styreprotokollen til det nye forbundet står det at «begge ble gitt et svar som ikke var til å misforstå».

Fokus på alderstrygden

For det nye forbundet og forbundsstyret var det viktig å få opprettet kontakt med Sosialdepartementet. Det kom i stand et møte med statsråd Aaslaug Aasland. Forbundet var særlig opptatt av: Økning i friinntekten ved siden av pensjonen, økte tillegg til alderstrygdens grunnsatser, forhøyelse av alderstrygdens laveste satser og boliger for alderstrygdede.

Etter en bitter tid mellom de to pensjonistforbundene ble de samlet i en organisasjon: Norsk Forbund for Trygdede og Pensjonister. Det skjedde i møte 1. og 2. juni 1953 i Sarpsborg.

Forbundet ble bygget opp rundt lokale foreninger, noen med utspring fra fagforeninger og geografiske foreninger. Alle ble tilknyttet et fylkeslag. Viktige saker var: Gratis kommunal hjemmehjelp og fotpleie for eldre. Foreningen tok seg av besøkstjeneste og matombæring til hjemmeboende eldre. Forbundet var ikke fornøyd med gamlehjemmene, og ville heller satse på medisinsk pleie. Et viktig tiltak var opprettelsen av Nasjonalt Gerontologisk Institutt.

I 1962 ble forbundsformann Karl Onsager medlem i den offentlige pensjonskomiteen, som skulle lage grunnlaget for folketrygden. Einar Strand representerte LO. Komiteen skulle vurdere om pensjonsspørsmålet burde løses ved utbygging av alderstrygden, ved andre pensjonsformer som omfattet alle eller ved en kombinasjon av trygd- og pensjonsytelser. Komiteen skulle også se på nivået for alderstrygden, hvordan alderstrygdsatsene skulle reguleres frem til januar 1965 og hvordan dette skulle finansieres.

«Samfunnet trenger dere»

Helse og helsekontroll for eldre ble en av de viktigste sakene under landsmøtet i Sandefjord i 1963. Direktør Karl Evang i Helsedirektoratet hadde fått seg forelagt et forslag fra foreningen i Tinn om ambulerende legetjeneste for eldre, noe han var positiv til, men senere beklaget at det ikke var penger til å gjennomføre.

Landsmøtet i Drammen i 1965 endret forbundsnavnet til Norsk Pensjonistforbund.

I sin hilsningstale til landsmøtet sa statsminister Einar Gerhardsen: «Mange av pensjonistene har et langt liv bak seg som erfarne og solide organisasjonsfolk. Det er viktig at disse kreftene blir brukt i organisasjonens tjeneste. Både organisasjonen og samfunnet trenger dere.»

I april 1964 la regjeringen Gerhardsen frem Stortingsmelding nr. 75 «Om folkepensjon». 4. februar 1966 ble Odelstingsproposisjonen «Om lov om folketrygd» lagt frem. Loven om folketrygd ble vedtatt 17. juni 1966 og trådte i kraft 1. januar 1967. En lang vei med mange hindringer hadde endelig ført til mål.

I 1969 ble forbundet «herre i eget hus». Rosenkrantzgate 4 i Sarpsborg ble kjøpt for 75.000 kroner. På landsmøtet på Gjøvik det året sa LO-leder Tor Aspengren «Jeg velger ikke å kalle dere pensjonister, men pionerer». Han tok også opp spørsmålet om å senke pensjonsalderen til 67 eller 65 år.

Forhandlingsretten

På 1970-tallet var forbundet stadig opptatt av at minstepensjonen var for lav. Østfold Fylkesforening fikk samlet over 1000 deltakere på Larkollen, hvor forbundsformann Olav Strandås tok et oppgjør med myndighetene og det han karakteriserte som svik overfor de eldre. Særlig pekte han på minstepensjonene, hvor det gjensto mye før landsmøtets krav om 10.000 kroner per år for enslige og 15.000 kroner for ektepar var innfridd.

31. august 1970 ble Rådet for eldreomsorgen konstituert, med fylkeslege Gustav Vig som formann. Nils Hønsvald representerte Norsk Pensjonistforbund. Nå hadde forbundet fått et sentralt organ for utspill og samarbeid om faglige og politiske saker.

Etter mange års iherdig innsats fikk forbundet endelig gjennomslag for sitt krav om forhandlingsrett med regjeringen. I forbundsstyremøtet 16. november 1979 foreligger for første gang en protokoll i undertegnet stand mellom Sosialdepartementet og Norsk Pensjonistforbund om en slik forhandlingsrett, mye takket være sosialminister Tor Halvorsen.

1. mars 1982 ble administrasjonen flyttet til Oslo. Ved landsmøtet i 1986 ble det besluttet å styrke kontoret med tilsetting av merkantilt personell og daglig leder som ledelsens nærmeste rådgiver. Samme høst ble Arnulf Leirpoll ansatt som daglig leder. Av personlige årsaker sa han opp allerede våren 1987, og ble etterfulgt av Arild Daleng, som 1. januar 2005 ble avløst av generalsekretær Harald O. Norman.

Eldreopprøret i 1990

1990 startet med et lite jordskjelv rundt de eldre i Oslo. «Sviket mot de gamle er politikernes ansvar», skrev Pensjonisten i et knallhardt oppgjør med politikerne.

«Tilgi dem ikke, for de bryr seg ikke om eldre og syke», tordnet Per Hovda i fleisen på en samling politikere i et debattprogram i NRK. Rolf Hagner og Per Hovda satte ord på de gamles følelser, og ble spontant tildelt Fritt Ords hederspris. Kampanjen som fulgte, hadde oppropet «Bli slem! Det er altfor mange snille, gamle mennesker i Norge».

– Må vi bli slemme for å bli hørt med vårt rop om solidaritet mellom generasjonene? skrev lederen for Norsk Pensjonistforbund, Einar Strand og svarte: «Ja, jeg tror det – dessverre. Derfor bli slem!»

8. mars 1990 ble det opprettet en samarbeidsavtale mellom Norsk Pensjonistforbund, Jernbanepensjonistenes Forbund, Postpensjonistenes Landsforening, Televerkets pensjonistforbund og pensjonistene i Statstjenestemannskartellet.

I 1991 og 1992 sluttet landslaget for Offentlige pensjonister, Forsvarets Pensjonistforbund, Politiets Pensjonistforbund og pensjonistgruppene i Norsk Kommuneforbund, seg til avtalen.

Knallhardt oppgjør

Norsk Pensjonistforbund tok et knallhardt oppgjør i 2000 om hvordan politikerne har lurt pensjonistene økonomisk i utredningen «Folketrygden – Politisk løftebrudd mot pensjonistene».

Bak utredningen sto leder i Norsk Pensjonistforbund Einar Strand, Torolf Støyva mangeårig spesialrådgiver i Statens pensjonskasse og Kjell Samuelsen, tidligere sosialsekretær i LO og representant for LO under de årlige trygdeoppgjørene. I utredningen viste arbeidsgruppen et pensjonssystem med vinnere og tapere.

Vinnerne var stortingsrepresentanter, statsråder og høyesterettsdommere. Taperne var nesten alle andre – de yrkesaktive som har tjent opp tilleggspensjon fra 1967. For en vanlig snittinntekt var tapet 30.000 – 40.000 kroner per år, som en konsekvens av underregulering av grunnbeløpet i folketrygden. Gruppen hevdet også at folketrygden gikk med overskudd i forhold til det som var innbetalt.

En gedigen seier

15. mars 2000 meldte Norsk Kommuneforbund inn 60.000 pensjonister som medlemmer i Norsk Pensjonistforbund. I 2007 klarte Norsk Pensjonistforbund og dets 167.000 medlemmer sammen med SAKO-organisasjonene å samle inn 90.000 underskrifter fra hele landet i et opprop mot indekseringsprinsippet i den nye reformen.

Trygdeforhandlingene våren 2008 ble en gedigen seier for alle enslige minstepensjonister, minstepensjonistektepar og -samboere, men i særdeleshet for Norsk Pensjonistforbund som hadde arbeidet for dette i lang tid.

Minstepensjonister fikk da et løft i sin årlige pensjon på 16.476 kroner, mens minstepensjonistektepar/-samboere fikk 31.896 kroner. I tillegg ble det lagt inn en garanti om ekstraordinær økning av særtillegget over statsbudsjettet hvert år, slik at minstepensjon i 2010 kom opp i to ganger grunnbeløpet i folketrygden.

Statsminister Jens Stoltenberg besøkte Norsk Pensjonistforbunds landsmøte i Bergen i 2009 og overrakte en million kroner til forbundets satsing på den kulturelle spaserstokken. Samme året ble også forbundets «Bekymringstelefonen» satt i drift.

I 2012 endrer på nytt forbundet navn, denne gang til Pensjonistforbundet.

Sammen med navnebytte kom også ny logo, ny profil og ny visjon: Trygghet, Livskraft og Initiativ.

Under landsmøtet inngår regjeringen en ny drøftingsavtale med Pensjonistforbundet. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm undertegner på vegne av regjeringen og forbundsleder Borge Rørvik undertegner på vegne av Pensjonistforbundet.

I 2013 arrangerte Pensjonistforbundet et generasjonsting i Stjørdal. Her møttes unge og pensjonister til debatt om økt solidaritet mellom unge og eldre.

Den førende organisasjonen

I årene 2016 frem til 70-årsjubileet i 2021 har Pensjonistforbundet befestet stillingen som Norges største og ledende pensjonistorganisasjon.

Pensjonistforbundet er en av Norges største organisasjoner, demokratisk oppbygget og ikke partipolitisk. Forbundet er bygget ut med foreninger i alle fylker og nesten alle kommuner. Med den økende andelen av befolkningen som blir pensjonister, og fordi vi lever lenger, blir god eldrepolitikk bare viktigere og viktigere.

Skarpere søkelys

Harald Olimb Norman har vært generalsekretær i Pensjonistforbundet siden 2005, og meget sentral i forbundets arbeid i alle disse årene.

– Med valget av ny forbundsledelse med Jan Davidsen i spissen i 2015 ble det satt et enda skarpere søkelys på eldrepolitikk enn tidligere. Jan har et meget godt kontaktnett, som er viktig for å nå frem med våre budskap. Etter iherdig arbeid har vi fått Eldreombud og Nav-ombud, begge svært viktige for landets pensjonister, sier Norman.

– Dessverre har pensjonistene hatt en negativ utvikling i pensjonene sine i mange av de siste årene. De har fått redusert kjøpekraft fordi pensjonene er blitt underregulert med 0,75 prosent.

Siden forskjellen mellom lønnsutviklingen og grunnbeløpet (G) i folketrygden og prisstigningen har vært mindre enn 0,75 prosent, har det ført til at pensjonistene har fått redusert kjøpekraft. Dette var vi kraftig uenige i, og arbeidet iherdig for en annen løsning.

Viktig aktør

– Gjennom de senere årene er vår organisasjon blitt den foretrukne organisasjonen for å ivareta eldres interesser. Det være seg i regjeringsoppnevnte utvalg, utvalg fra direktoratene, høyskoler og universiteter, men også blant gründere og innovatører.

Det er de helse- og sosialpolitiske oppgavene som er de viktigste i vårt arbeid. Gjennom helseutvalg, eldreråd og pensjonspolitiske utvalg og råd styrker vi eldres rettigheter. Vi er en viktig samfunnsaktør med kunnskap og integritet, sier en stolt generalsekretær.

– 6. juni 2019 var en viktig dag for oss. Da mobiliserte vi 5000 pensjonister foran Stortinget med krav om en mer rettferdig regulering av pensjonene. Aksjonen viste at vi kan mobilisere når det er nødvendig, og politikere skjønte at det var alvor, forteller Norman.

Regjeringen satte ned et pensjonsutvalg for å berede grunnen for endringer i pensjonsreformen. Pensjonistforbundet presset på for å få midlertidige løsninger frem til pensjonsutvalgets rapport kommer i 2022 og blir lagt fram for Stortinget.

– Da vi allierte oss med Fremskrittspartiet og SV, ble det liv inne i stortingsbygningen. Ingen ville tape ansikt, og alle ville det økonomisk beste for eldre, slår Norman fast.

Flere seire

– Det spesielle samarbeidet mellom Pensjonistforbundet og Stortinget har ført til at vi midlertidig har kvittet oss med underreguleringen på 0,75 prosent, og pensjonene skal nå reguleres etter et gjennomsnitt av lønn og pris. Slik unngår vi at pensjonistene får redusert kjøpekraft, forteller generalsekretæren.

Videre trekker han fram at trygdeoppgjøret skal behandles i Stortinget som egen sak, hvert år. Forbundet har fått gjennomslag for reelle forhandlinger om andre saker som er viktige for eldre, og Pensjonistforbundet skal ha fire møter med regjeringen i året hvor det skal drøftes aktuelle eldrepolitiske saker.

– Alt dette er seire for oss og vårt politiske arbeid, forteller Norman.

Nye servicetilbud

Generalsekretæren framhever at Pensjonistforbundet i den siste femårsperioden har fått til og lansert ulike servicetilbud til medlemmene.

Han nevner Bekymringstelefonen, Økonomitelefonen med råd til medlemmene, Smarttelefon med råd om teknologiske spørsmål og Eldrerådstelefonen.

– Vi er et forbund som med hevet hode kan si at vi er der for våre medlemmer, vi fremmer våre medlemmers syn og vi gjør det vi kan for å fremme eldres interesser i storsamfunnet og i lokalsamfunnet.

70 år og like sprek!

Forbundsledere 1951–2021

Ludvik Hansen, Sarpsborg (1951–1959),

Karl Onsager, Sarpsborg (1959–1965),

Karl M. Johansen, Moss (1965–1969),

Olav Strandås, Skjeberg (1969–1974),

Karl Hansen, Fredrikstad (1974–1977),

Johan H. Olsen, Østfold (1977–1979),

Leon K. Hasle, Rjukan (1979–1980),

Olav Bratlie, Oslo (1980–1986),

Eivind Strømmen, Oslo (1986),

Juel Edvardsen, Østfold (1986–1988),

Eigil Liane, Telemark (1988–1989),

Einar Strand, Oslo (1989–2003),

Kjell Samuelsen, Østfold (2003–2004),

Sidsel Bauck, Oslo (2004–2005),

Mons Sandnes, Møre og Romsdal (2005–2007),

Harry Jørgensen, Vestfold (2007–2009),

Borge Rørvik, Møre og Romsdal (2009–2015)

Jan Davidsen, Hordaland (2015–).