Pensjonistforbundet

I et brev til arbeids- og velferdsdirektør Hans Christian Holte, etterlyser Pensjonistforbundet fortgang i utbetaling av økt minstepensjon.

Nav skal utbetale økt minstepensjon for enslige med virkning fra 1. januar 2023. Pensjonistforbundet reagerer nå på at Nav oppgir at utbetalingen først vil komme i april eller mai. 

– Det er ikke godt nok. Minstepensjonistene er en gruppe som er overrepresentert på statistikken over mennesker med vedvarende lavinntekt. Når man har lav inntekt spiller det en rolle om pengene kommer nå, eller om fem måneder, skriver forbundsleder Jan Davidsen i brevet til Nav- direktøren.

Begrunnelsen som oppgis for at det tar så lang tid, er at «_Nav trenger noe tid for å identifisere de personene dette vil gjelde»._

– Når trygdeoppgjøret gjennomføres i slutten av mai, utbetales økt pensjon i juni. Hvorfor skal det ta så mye lenger tid å utbetale den økte minstepensjonen nå, enn hva det gjør i et ordinært trygdeoppgjør, spør Pensjonistforbundet.

## Dyre vintermåneder

Det haster med å få utbetalt disse pengene. Vi er inne i en tid med svært høy prisvekst, og i vintermånedene er strømregningen større enn ellers. I tillegg øker matvareprisene fra 1. februar. 

– Nav kan ikke bruke et system som er så tungvint at det ikke kan gis rask hjelp til personer med lav inntekt. Stortingsflertallets intensjon med å gi økningen fra 1. januar må ha vært å avhjelpe i vintermånedene når kostnadene for de fleste er ekstra høye.

Hvorfor tar det så lang tid å utbetale pengene?

Se alle medlemsfordeler

Les Pensjonisten digitalt

Bli medlem

Medlemsfordeler

Om Pensjonistforbundet 

Finn lokalforening

For tillitsvalgte

På det tredje av fire møter om statsbudsjettet 2025, satte regjeringen [Nasjonal helse- og samhandlingsplan](https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-9-20232024/id3027594/) på agendaen. Planen ble lagt fram 1. mars, og dekker både spesialisthelsetjenesten og kommunal helse- og omsorgstjeneste. Den er nå til behandling i Stortingets helse- og omsorgskomite.

[Les Pensjonistforbundets høringsinnspill til planen](https://www.pensjonistforbundet.no/horingsdokumenter).

## Bekymret for kommuneøkonomien

– Med den demografiske utviklingen vi vil få framover, er det nødvendig med flere sykehussenger og sykehjemsplasser. Sykehusene bør utdanne og ansette flere geriatere og helsepersonell med geriatrikompetanse, sa Jan Davidsen.

Han tok også opp bekymring for kommuneøkonomien, og kommunenes mulighet til å følge opp regjeringens gode intensjoner.

– Vi ser at det blir stadig flere yngre brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester, noe som går ut over tilbudet til de eldre. Vi mener det må bli flere heltidsstillinger innen helse- og omsorg, og flere sykehjemsplasser. Det er også viktig med gode tilbud innen rehabilitering og forebyggende helsearbeid. Innenfor det forebyggende arbeidet kan Pensjonistforbundet gjerne bidra, i samarbeid med det offentlige, sa Davidsen.

## Viktige innspill

Arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna understreket at det er viktig med innspill fra organisasjonene.

Selve planen ble gjennomgått av statssekretær Karl Kristian Bekeng (Ap) fra Helse- og omsorgsdepartementet. Han pekte blant annet på tre hovedutfordringer:

*   Mangel på fagfolk
*   Det må bli bedre sammenheng i tjenestene slik at pasienter som skrives ut fra sykehus får et godt tilbud i kommunen
*   Likeverdig tilgang til tjenester over hele landet

## Varslet stramt budsjett i 2025

Statssekretær Bekeng anerkjente behovet for flere sykehjemsplasser, men mener det også er behov for flere typer boliger for eldre.

– Det må vi få bygget ut i alle landets kommuner. Det må også etableres et system med en fast gruppe mennesker innen hjemmetjenesten som hver enkelt bruker får møte, sa han.

Tonje Brenna avsluttet med å takke for innspillene og oppfordret til å ta kontakt både skriftlig og muntlig for andre innspill knyttet til statsbudsjett og eldrepolitikk. Samtidig varslet hun et stramt budsjett neste år, der forsvar og beredskap må prioriteres.

– Vi trenger flere heltidsstillinger innen helse- og omsorg, og flere sykehjemsplasser, sa Jan Davidsen (t.h) i møtet med statssekretær i Kommunal- og distriktsdepartementet Ole Gustav Narud (Sp) og statssekretær Karl Kristian Bekeng (Ap) fra Helse- og omsorgsdepartementet.

Møte om statsbudsjettet 2025 - 2

– Trenger mer helsepersonell med geriatri-kompetanse

– Her inne, her på dette rommet – ja, her er jeg lykkelig, sier Marit Næsvold idet hun viser vei inn på et av klasserommene på Voksenopplæringa i Tromsø. Veggene er dekorert med håndskrevne plakater med sterke og svake verb, høflighetsfraser på en rekke ulike språk, og ord og uttrykk om været. Ved siden av noen av pultene sitter noen av elevene og spiser fra matpakka. De formelig lyser opp når de ser Marit komme inn døra, og deler raust ut rosende karakteristikker av læreren.

– Er det rart jeg trives her – og føler meg som verdens heldigste? Marit smiler bredt, og innimellom skryt som «She´s the best!» og «We really love her!», svarer hun på sitt eget spørsmål:

– Absolutt ikke!

## Måtte ta grep

I mai fyller Marit Næsvold 80 år. Mens de fleste på hennes alder kan regnes som veteraner i pensjonisttilværelsen, er Marits erfaring minimal. Bare én måned, for å være presis.

– Jeg var ferdig med lærerutdanningen i 1966, sier Marit. Hun forteller at hun i tillegg har tatt medisin grunnfag, og at hun bodde i California i seks år, fra 1996 til 2002, hvor hun tok en master i veiledning og endringspsykologi. 

– Da jeg fylte 70 år, var jeg lærer på Borgtun skole her i Tromsø. Selv om jeg ikke hadde lyst til å gå av, så var det ingen vei utenom. Regler var regler, og jeg aksepterte selvsagt det. De første dagene tenkte jeg til og med at det kom til å gå bra, sier hun. Det gjorde det ikke.

– For å få tiden til å gå, begynte jeg å sove. Og jeg sov, og jeg sov. Etter én måned innså jeg at jeg holdt på å gå på veggen, og bestemte meg for å ta grep. Det er jo ikke meningen at man skal sove bort livet sitt, så det aktet jeg rett og slett ikke å gjøre. I tillegg ville helsa mi ha gått ad undas om jeg skulle fortsette å gå hjemme.

Grepet Marit refererer til, var å ta en telefon til voksenopplæringa i Tromsø. Spørsmålet fra hennes side var enkelt: Kunne de ha behov for ei som henne?

## Skolens største klasse

Marit bor i en generasjonsbolig sammen med datteren Hege og barnebarnet David, og det var de to hun ropte «ha det» til da hun allerede morgenen etter kunne dra til sentrum – og til sin nye jobb.

– Jeg jubla og ropte: Jeg skal på skolen! Lag skolemat til meg! Voksenopplæringa i Tromsø er en egen enhet i Tromsø kommune, og all form for voksenopplæring i kommunal regi er samlet her. Skolen har i dag rundt 500 elever. Marit Næsvolds klasse er skolens desidert største, med omtrent 30 elever. 

I dag er det over ni år siden første arbeidsdag på Voksenopplæringa. Hun har hele veien vært ansatt i vikariater på tre måneder av gangen, og har mesteparten av tiden arbeidet i full stilling. En ordning som passer henne godt, mener hun selv.

De fleste elevene i Marits klasse er mellom 60 og 70 år, og kommer fra Ukraina, Afghanistan, Tsjetsjenia, Syria, Kongo og Eritrea. Enkelte er analfabeter, mens andre sliter med traumer og andre igjen har dårlig helse. Store ulikheter til tross, samtlige elever har én viktig ting til felles: De _vil_ gå på skolen.

– Vi hadde besøk fra departementet i vår. Da fortalte noen av mine elevene om hvor ille de hadde det da de bare gikk hjemme. De hadde ikke noe nettverk og de kjente at de ble sykere og sykere. Men etter at de fikk begynne på skolen, fikk de både et nettverk og en plass de kunne bruke seg selv, sier Marit, og legger til:

– Jeg har jobbet som lærer i 57 år, og har fått erfaring med å jobbe med elever i forskjellige aldre og på mange ulike nivå. I denne jobben føler jeg at jeg får brukt hele meg og alle mine erfaringer.

## Får energi av folk

Velferdsstaten er avhengig av at folk står lenger i arbeid enn tidligere, og Marit mener at eldre, som har lyst og anledning, bør få samme mulighet som henne selv. Hun synes det er på høy tid at det blir ryddet opp i samordningsreglene for offentlig tjenestepensjon. Gjennom hele arbeidslivet har Marit betalt inn til pensjonsfondet. Likevel har hun ingen rett til tjenestepensjon når hun slutter i jobb.

Likevel, sine snart 80 år til tross – Marit har ingen umiddelbare planer om å gi seg.

– Jeg tar ett år av gangen. Men det er bestemt at Voksenopplæringa skal bytte lokaler om et drøyt år, og det har jeg lyst til å være med på. Jeg kan jo selvsagt bli sliten, jeg som alle andre. Men for meg er den beste kuren å treffe mennesker. Det er det som gir meg energi og livsglede. Jeg har en gammel revmatismediagnose. Så jeg går litt klossete og danser kanskje ikke like elegant som jeg gjorde i min ungdom. Men jeg underviser ikke med knærne, hofta eller beina – jeg underviser med hodet, sier hun, og tar seg til brystet.

– Og med hjertet.

## PS!

Per 1. november 2021 kombinerte over 100 000 personer uttak av alderspensjon med å jobbe. Dette utgjorde en dobling siden 2011. Det skyldes blant annet at det ble innført fleksibelt uttak av alderspensjon med pensjonsreformen. De fleste fikk da mulighet til å ta ut pensjonen fra 62 år. Kilde: NAV

_Artikkelen har stått på trykk i magasinet Pensjonisten. Medlemmer får 9 utgaver i året tilsendt hjem, og kan lese alle utgaver av bladet digitalt._

Føler seg som verdens heldigste 

Hvor mye du får i ny pensjon, vet vi først når trygdeoppgjøret er gjennomført 23. mai. 

[Pensjonistforbundet krever økt kjøpekraft](https://www.pensjonistforbundet.no/nyheter/krever-%C3%B8kt-kj%C3%B8pekraft-i-trygdeoppgj%C3%B8ret), og at rammen for trygdeoppgjøret må være omtrent som lønnsveksten. Både minstepensjon, andre lave pensjoner og middels store pensjoner må heves, for å redusere fattigdom og gi økt livskvalitet.

Den 22. mars la TBU (Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene) frem rapporten ["Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2024"](https://www.regjeringen.no/no/tema/arbeidsliv/lonn-og-inntekt/innsikt/inntektspolitikk-og-lonnsoppgjor/det-tekniske-beregningsutvalget-for-inntektsoppgjorene-tbu/rapporter-fra-det-tekniske-beregningsutvalget-for/id450757/)_._ Her publiserte de lønnsveksten for 2023, samt forventet prisvekst i 2024. Prisvekstanslaget, som brukes i lønnsoppgjørene, ble anslått til 4,1 prosent i 2024. 

## Disse datoene er viktige fremover

*   **8. april:** Møte i «engere utvalg». Pensjonistforbundet og de øvrige organisasjonene som deltar i trygdeoppgjøret, møter representanter fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet for å enes om hva lønns- og prisutviklingen ble i fjor. I årets trygdeoppgjør skal det korrigeres for avvikene mellom den forventede lønns- og prisveksten som ble lagt til grunn i fjorårets trygdeoppgjør, og hva lønns- og prisveksten faktisk ble i fjor. I fjor ble det lagt til grunn en forventet lønnsvekst på 5,25 prosent, mens den faktiske lønnsveksten ble 5,2 prosent, altså et avvik på -0,05 prosentpoeng. Når det gjelder prisvekst, ble det i fjor lagt til grunn en forventet vekst på 5,4 prosent, mens den faktiske prisveksten ble 5,5 prosent, altså et avvik på +0,1 prosentpoeng.
*   **14\. mai:** Regjeringen legger frem revidert nasjonalbudsjett. Her publiseres regjeringens anslag på forventet lønnsvekst og prisvekst i 2024. Disse tallene skal benyttes i trygdeoppgjøret.
*   **16\. mai:** Trygdeoppgjøret er i gang. Pensjonistforbundet og de øvrige organisasjonene som deltar legger frem sine krav til regjeringen, og tar opp eventuelle «særlige forhold» som det eventuelt skal tas hensyn til.
*   **23\. mai:** Trygdeoppgjøret avsluttes. Årets økning av pensjon, uføretrygd og grunnbeløpet presenteres.
*   **Tidlig juni:** Regjeringen sender Stortingsmelding om regulering av pensjoner i 2024 og pensjonisters inntektsforhold til Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget. 
*   **Midten av juni:** Stortinget fatter endelig vedtak om oppregulering av alderspensjon, minstepensjon, garantipensjon, uføretrygd og grunnbeløpet.
*   **20.** **juni:** NAV utbetaler oppregulert pensjon, inkludert etterbetaling for mai måned. 

[Dette må du vite om pensjon.](https://www.pensjonistforbundet.no/pensjon)

Slik foregår trygdeoppgjøret

«Jeg er en sindig vestlending og ingen partyløve. Når du får Nobelprisen, blir du plutselig et orakel det forventes kan uttale seg om alt mulig.»

May-Britt Moser feirer tiårsjubileet for Nobelprisen i medisin med stadig nye forskningsgjennombrudd. Forskning er ikke bare lidenskap, for henne er det også galskap. 

– Jeg kan ikke la være å jakte på nye svar på hvordan hjernen fungerer, sier May-Britt Moser.

I desember 2014 mottok hun sammen med Edvard Moser og John O’Keefe Nobelprisen i medisin for oppdagelsen av gitterceller, som har stor betydning for forståelsen av hvordan hjernen fungerer.

– Nobelkomiteen gjør svært grundig research, så prisen er et kvalitetsstempel på forskningen vår. Vi hadde imidlertid allerede et godt rykte for å servere viktige svar på generelle spørsmål om hvordan hjernen fungerer. Faren med å motta den høyeste utmerkelsen man kan få, er at forskningen kan dabbe av etterpå. Det har heldigvis ikke skjedd med oss – vi har aldri vært drevet av priser og utmerkelser, men av en genuin nysgjerrighet, sier May-Britt Moser.

## Stoppe celledød

Hun har flere ganger blitt invitert tilbake til nobelprisutdelinger i Stockholm, men har alltid takket nei.

– Jeg er en sindig vestlending og ingen partyløve. Når du får Nobelprisen, blir du plutselig et orakel det forventes kan uttale seg om alt mulig, men jeg er ikke interessert i å bli en «synser i stresskoffert», sier hun.

Enthorinal cortex er det området i hjernen som snakker mest intenst med hippocampus.

– Det er her vi har funnet gittercellene. Her ligger stedssansen og tidssansen, og hippocampus bruker informasjonen fra gittercellene for å kode den dagligdagse hukommelsen og lagre minner, forklarer Moser.

Manglende fornemmelse for tid og sted er ofte de første symptomene på demenssykdom som Alzheimer.

– Vi vet at cellene i enthorinal cortex er de første som dør hos personer med Alzheimer, og så ser det ut som om sykdommen sprer seg videre derfra. Hvis vi klarer å finne ut hvorfor disse cellene dør, finnes det mange ulike teknologier vi kan bruke for å stoppe celledøden på, men så langt har vi ikke kommet ennå, sier hun.

– Vi begynner nå å forstå hvordan stedssansen blir dannet i hjernen av mange hundre celler som jobber sammen. Det er så spennende! sier May-Britt Moser.

_DSC3396_HQ

## Flomlys i hjernen

May-Britt Moser vokste opp i Fosnavåg i Møre og Romsdal som yngst av fem søsken. Faren jobbet som snekker, mens moren drev familiegården. På 1980-tallet flyttet hun til Oslo og begynte på et grunnfag i matematikk, inkludert fysikk. I Oslo møtte hun Edvard Moser, og deres felles fascinasjon for hjernen ble tent. Sammen bestemte de seg for å lære alt de kunne om det nevrale grunnlaget for atferd, og begynte på embetsstudiet i psykologi samtidig som de var i laboratoriet på medisinsk fakultet på kvelder og i helger.

– I enkelte av lærebøkene våre ble hjernen sett på som en «black box». Gjennom historien har det ikke manglet på spørsmål om hvordan hjernen virker, men vi har ikke hatt teknologien til å gi svar, sier hun.

Etter fullførte doktorgrader og lengre opphold ved universiteter i Edinburgh og London etablerte May-Britt og Edvard Moser et nytt laboratorium ved NTNU i Trondheim, hvor de kunne kombinere sin kunnskap om dyreatferd og nevrofysiologi.

## Finner stedssansen

– Den første revolusjonen kom da vi kombinerte molekylærbiologi med elektrofysiologi. Vi målte spesifikt hvordan kommunikasjonen går mellom nervecellene i rotte- og musehjerner. Inntil for bare et par år siden kunne vi lytte til kanskje fem eller ti celler samtidig. Når vi vet at det i en menneskehjerne finnes mer enn 80 milliarder nerveceller, er ikke det veldig representativt, selv om gnagerhjernen har mye færre celler, sier hun.

Ved å føre en syltynn sensor eller elektrode inn i hjernen til mus, kunne forskere høre og registrere når hjernecellene var aktive, men de kunne ikke se hvor cellene var eller hvilke celler som snakket sammen.

– I 1990 utviklet fysikeren Winfried Denck to-fotonmikroskopet for å se på aktive hjerneceller som lyste opp i genmodifiserte hjerner. Forskjellen på ett- og to-fotonmikroskop er som forskjellen på å studere stjernehimmelen fra en storby full av lys, og fra et øde sted i skogen, forklarer hun.

I 2017 klarte forskeren og ingeniøren Weijian Zong å redusere et to-fotonmikroskop på 500 kilo til et miniatyrmikroskop på bare tre gram. Og i 2022 klarte han i Moser-laben å lage mikroskopet så anvendelig at musene kunne løpe rundt uten hindringer med MINI2P-mikroskopet på hodet.

– Det var også en stor revolusjon – nå kan vi studere hele samfunn av celler samtidig. Vi begynner nå å forstå hvordan stedssansen blir dannet i hjernen av mange hundre celler som jobber sammen. Det er så spennende! sier Moser.

## Dobbelt mormor

May-Britt og Edvard Mosers to døtre tilbrakte store deler av barndommen på laboratoriet med foreldrene, eller på reiser til vitenskapelige konferanser rundt omkring i verden.

– De har levd rare liv fordi de nesten alltid har reist med oss – jeg klarte ikke å dra fra dem. De fikk inn forsking med morsmelka, men erklærte tidlig at de i hvert fall ikke skulle bli forskere, det var altfor tøft, forteller Moser.

Begge døtrene endte opp som leger og har bosatt seg i Oslo. På tampen av fjoråret reiste May-Britt Moser på en verdensomspennende foredragsturné, som ble avsluttet på konferansen Society for Neuroscience 2023 i Washington DC.

– I løpet av den turen ble jeg mormor to ganger med fem dagers mellomrom! Jeg sov ikke mer enn tre timer hver natt fordi jeg var så spent på om fødslene var i gang, og jeg tror hele Kina hørte jubelskriket mitt da jeg fikk beskjed om at det første barnebarnet var født mens jeg var i Shanghai. Beskjeden om barnebarn nummer to kom mens jeg satt i en taxi på vei til en gallafest for nevroforskere ved ambassaden i Washington, forteller hun.

## Samler lykkebobler

May-Britt Moser sammenligner livet med en fødsel, hvor det er viktig å puste mellom riene.

– Livet er ikke en strøm av lykke og entusiasme, det kommer rier/problemer. Det viktige er å puste innimellom, og huske at lykken kommer i små bobler. Jeg prøver å samle flest mulig slike lykkebobler, og forsøker å nyte dem når de oppstår, sier hun.

For May-Britt Moser byr forskningen ofte på lykkebobler.

– Å jobbe sammen med briljante mennesker, som forteller meg ting jeg ikke visste fra før, er helt fantastisk! Å være forsker er som å streve med et matematikkspørsmål i flere dager før du plutselig ser løsningen. Belønningen kommer når du ser og lærer ting du ikke visste fra før, sier hun.

## Nye spørsmål

Kavli Instituttet har i dag 150 ansatte med 30 ulike nasjonaliteter. May-Britt Moser leder instituttet sammen med Edvard Moser og Bjarne Foss, og arbeidet er fordelt på fire forskningssentre. Grunnforskningen ved Kavli Instituttet handler om å forstå bedre hvordan normalhjernen fungerer. Dermed blir det enklere å oppdage avvik som kan være tegn på sykdom. Alle resultater Moser-miljøet kommer frem til, deles fritt med andre forskere.

– Vårt motto er «Excellent science», og det oppnås best med fornøyde mennesker, fornøyde dyr og mangfold. Når vi forsøker å finne svar på de spørsmålene vi er så brennende interessert i, er vi helt avhengige av å jobbe med mennesker med ulik bakgrunn som er eksperter på sine felt, fastslår May-Britt Moser.

Forskningssentrene bygger en bro fra grunnforskning på mus og rotter til mennesker, og så til mennesker med utfordringer som demens.

– Vi må først oversette resultatene fra grunnforskningen til det friske mennesket, og deretter til det syke mennesket. Det åpner seg hele tiden nye spørsmål som vi søker svar på. Det jeg er aller mest stolt av er alle de solide historiene vi har klart å komme frem til, sier hun.

## Drives av nysgjerrighet

May-Britt Moser fylte 60 år i fjor, men har overhodet ikke begynt å tenke på pensjonisttilværelsen.

– En kollega spurte meg nylig hva som vil skje når Edvard og jeg pensjonerer oss, og jeg svarte at vi ikke har noen slike planer – i Norge jobber forskere gjerne til de er 72 år. Senere i år skal vi feire 100-årsdagen til den svenske nevrofysiologen Torsten Wiesel, som fikk Nobelprisen i medisin i 1981 for oppdagelsen av synscellene i hjernen. Han bidrar fremdeles til forskning. Det er også den amerikanske nevropsykologen Brenda Milner, som fyller 106 år i år! Sammenlignet med dem er jeg bare ungdommen, og jeg håper å fortsette å forske på hjernen i mange år til, fastslår hun.

Bildet av to år gamle May-Britt foran juletreet hjemme i Fosnavåg tidlig på 1960-tallet er en god illustrasjon på hennes vitebegjær fra tidlig alder.

– Jeg strekker ut armene, akkurat som om jeg sier «Gi meg svar!» Det fineste som finnes er nysgjerrige barn med stjerner i øynene som stiller spørsmål, men når voksne som er flaue over at de ikke kan svare i stedet sier at spørsmålet er dumt, så slukkes stjernene. Jeg har vært heldig som har bevart nysgjerrigheten – den er fremdeles min drivkraft, sier hun.

Artikkelen sto på trykk i Pensjonisten nr. 2/24. [Les bladet digitalt (krever innlogging)](https://www.pensjonistforbundet.no/om-pensjonistforbundet/pensjonisten).

Din medlemsside

Er du ikke medlem?

Hvorfor tar det så lang tid å utbetale pengene?

Dyre vintermåneder

Relaterte artikler

Andre nyheter