Kontakt oss

22 34 87 70

pf@pensjonistforbundet.no
Økonomitelefonen

22 42 73 00

Bekymringstelefonen

94 85 60 04

Smarttelefonen

22 600 700

Besøksadresse

Torggata 15
0181 Oslo

Postadresse

Postboks 6714
St. Olavs Plass
0130 Oslo

Org.nr. 970323910

De ulønnsomme eldre

Helsetilbudet til skrøpelige eldre bekymrer. Ifølge en kronikk i Klassekampen er det spesielt fire områder som bekymrer kronikkforfatterne: Fastlegeordningen, sykehusenes sengekapasitet, samhandlingsreformen og rasjoneringen av sykehjemsplasser. Helseministeren skrev et tilsvar i Klassekampen under tittelen «Ingen tomme løfter» - et svar som, artikkelforfatterne kommenterte.

(Kronikk Publisert i Klassekampen)

Ulønnsomme eldre

Av Kjellaug Enoksen, spesialist i samfunnsmedisin, tidligere leder av Norsk forening for alders- og sykehjemsmedisin, Berit Kapelrud, professor i geriatri ved UiO og nestleder i Helsetjenesteaksjonen, Harald Sundby, fastlege og spesialist i ­allmennmedisin og Torgeir Bruun Wyller, leder i Trondheim eldreråd, medlem Pensjonistforbundets Helseutvalg i Trøndelag

Vi bekymrer oss for helsetilbudet til skrøpelige eldre. Bekymringen har fire overskrifter: Fastlegeordningen, sykehusenes sengekapasitet, samhandlingsreformen og rasjoneringen av sykehjemsplasser.

Krisen i fastlegeordningen er grundig dokumentert. Eldre med mange sykdommer og mange medisiner taper særlig på den, fordi de trenger kontinuitet i oppfølging over tid. De trenger en fastlege som holder tak i deres helseproblemer, også når de ikke lenger oppsøker fastlegen selv. En fastlege som ikke bare gir medisiner, men koordinerer helheten.

Både liv og helse.

I forbindelse med at Samhandlingsreformen ble lansert i 2009 uttalte daværende helseminister Bjarne Håkon Hansen at fastlegeordningen måtte tilføres minst 2000 nye årsverk. Dette har ikke skjedd. Til tross for politiske løfter er fastlegeordningen i kritisk bemanningskrise. Stadig flere står nå uten fastlege. Regjeringen presenterte 20. mai «Handlingsplan for allmennlegetjenesten». For lite og for sent. Nå dør kua mens gresset gror. Akutte tiltak er påkrevet.

Det finnes en myte i helseforvaltningen om at eldre ikke er tjent med innleggelse på sykehus. Ved å gjøre det vanskelig for eldre å bli innlagt – og skrive dem fort ut igjen – er Norge i Europas bunnsjikt i antall sykehussenger i forhold til folketallet. Sykehusene styres etter Helseforetaksloven, som er en blåkopi av Aksjeloven. Stykkprisfinansieringen er en instruks om å prioritere «lønnsomme» pasienter. Finansieringsmodellene favoriserer raske utskrivninger – ikke gode utskrivninger. Pasienter skrives ut før de er stabilisert, og et uverdig ping-pong spill oppstår. Dette fører også til økt belastning og forverring av fastlegekrisen. Nye sykehus dimensjoneres ut fra en overtro på at teknologi kan erstatte faglighet og kvalifisert klinisk omsorg.

Innretningen til den nåværende «samhandlingsreformen» er først og fremst å holde pasienter utenfor sykehusene med sterke økonomiske virkemidler. Kommunene kommer under sterkt økonomisk press for å overta ansvaret for pasienter som sykehusene definerer som «utskrivningsklare». Samtidig tvinges sykehusene til å bruke disse økonomiske pressmidlene. Aktørene er organisert som motstandere. «Pasienten i fokus» blir en eufemisme. Pengene er i fokus. De skrøpelige eldre opplever seg oftere som «hår i helse-suppen».

De siste 20 årene har det vært klare politiske føringer fra sentralt hold om at alle skal bo i eget hjem frem til sin død. Alle vil gjerne bo hjemme – så lenge det er trygt og det finnes adekvate tjenester. Men mot slutten av livet kan skrøpelighet, særlig demens, gjøre at hjemmet ikke lenger er et trygt sted. Mange opplever stadige fall, avmagring, utrygghet og sosial isolasjon. Hyppige tilsyn av hjemmesykepleien kan ikke lenger kompensere. Mangelen på sykehjemsplasser gjør at det oppstår en runddans mellom kommunale akuttenheter, intermediæravdelinger, korte sykehusopphold og korte opphold hjemme. Pasienten blir utrygg, og relasjonen til fastlegen blir enda mer fragmentert. Vi pines når slik uverdighet utspiller seg i vår hverdag. Og: I sum er dette fordyrende.

Geriatri er læren om sykdom hos eldre. Både helseproblemer og aldring gir funksjonstap. Men hva er det ene, og hva er det andre? Det tar det tid å finne ut av, og god geriatri er legekunst. Denne pasientgruppen kommer dårlig ut når hvert organ og hver sykdom behandles for seg og uten hensyn til helheten. Summen av velmente behandlingstiltak kan bli til større skade enn nytte. Tid og helhet kreves for bedring av helse og livskvalitet.

I organfokusert sykehusmedisin kommer det vanlige dårlig ut. Vi trenger generalister. Geriatrien, fastlegen og sykehjemslegen er generalistene og garantistene for at det vanlige blir håndtert best. Geriaterne må ha et kompetent fastlegekorps og et godt rustet sykehjemstilbud å samarbeide med: Da kommer alles kompetanse til sin rett.

Å ivareta skrøpelige eldres helse vil aldri kunne bli en god «forretningsidé». I geriatrien er ikke tid penger. Tvert om fordrer geriatri mye tid. Tid sikrer kvalitet.

En av Høies kjepphester er å bedre det helsetilbudet for pasienter med sammensatte sykdomsbilder. Det er bra. Men skal Høies gode ønsker for disse pasientene bli mer enn floskler, må han styrke ordninger som sikrer god behandling. Hva må gjøres?

Ruste opp fastlegeordningen med minst 2000 nye fastleger snarest. Sikre flere sykehussenger, særlig i geriatriske enheter. Fjerne stykkprisfinansieringen i sykehusene. Fjerne kommunal betalingsplikt for «ferdigbehandlede» pasienter. Stimulere kommunene til å opprette flere gode langtidsplasser i sykehjem fremfor kommunale akuttplasser og andre tiltak som fragmenterer behandlingen.

Fagfolk står klare til å hjelpe skrøpelige eldre. Gi oss nødvendige rammer!

Helseministeren

Helse- og omsorgsminister Bent Høie innleder sitt svar med at artikkelforfatterne tar feil når de påstår at han kommer med tomme løfter. Han er enig i at de kommunale helse- og omsorgstjenestene må rustes opp; flere fastleger trengs; det prøves ut nye måter å jobbe på – bl a flerfaglige team på legekontorene; kompetanseheving blant ansatte i omsorgstjenestene og i helseforetakene innen geriatri. Og ikke uventet er Høie enig med kronikkforfatterne at tidligere helseminister i Ap, Bjarne Håkon Hanssen, glemte løftet om 2200 flere fastleger da han gjennomførte samhandlingsreformen.

Høie avslutter sitt innlegg med følgende oppsummering: «Vi rekrutterer flere fastleger. Vi utdanner og videreutdanner ansatte i eldreomsorgen. Vi sørger for mer samarbeid om eldre pasienter med store behov. Dette er ikke noe vi lover å gjøre. Det er noe vi gjør.»

Tilsvar

I kommentarer til Høies kronikk fastslår artikkelforfatterne at de som jobber innen helse- og omsorg ser verden litt annerledes en politikerne. «Vi står med begge beina i den kliniske virkeligheten der vi presses inn i en dynamikk der for mye dreier som om å bli kvitt de «tunge» pasientene. Vi er ikke i tvil om ditt dype engasjement for å bedre helsevesenet for pasienter med sammensatte behov. Du har har «kasteballene» høyt på prioriteringslisten. Det berømmer vi deg for», skriver de fire i svarkronikken i Klassekampen. Og fortsetter: Likevel mener vi «ulønnsomheten» hører med i analysen. Det du ikke nevner, som kanskje er den sterkeste driveren bak kasteballdynamikken, er foretaksmodellen.

De skriver videre at de har mye til felles tanker og målsettinger med helseministeren, og de deler analysen av Aps feilslåtte tenkning og unnlatelser rund samhandling for ti år siden, ikke mist når det gjelder opprustingen av fastlegeordningen, heter det i kommentaren i Klassekampen.